Die römische Unruhe, oder Die edelmütige Octavia, vanligvis kalt Octavia, er et syngespill av Reinhard Keiser med prolog og tre akter til en tyskspråklig libretto av Barthold Feind. Operaen hadde urpremiere 5. august 1705 ved Oper am Gänsemarkt i Hamburg.
Verket ble skrevet som et svar på den unge, fremadstormende Händels opera Nero.[1] I Feinds versjon benyttes samme tidsperiode, materiale og plott som i Friedrich Christian Feustkings Nero, men Feinds tekst er klart bedre: her forenes den gale keiser Neros lumske intriger, drapsplanene mot stesøsteren/hustruen Octavia og Pisokonspirasjonen med den tilhørende undertrykkelsen i et mangefasettert subplott der filosofiske betraktninger av den vise Seneca settes opp mot humoristiske observasjoner av klovnen Davus. Alle disse plottene veves sammen i en enhetlig handling.
Teksten inneholder en mengde lumre antydninger og groteske elementer, eksempelvis en dødsdans som virker som hentet fra en Shakespeare-komedie, men framfor alt viser den librettistens motvilje mot en lykkelig slutt, i klar opposisjon til Hamburg-publikummets preferanser.
Selv etter Keisers standarder er Octavia usedvanlig rikt orkestrert; her finnes den første registrerte bruken av valthorn i en opera,[2] og en i arie i «Sechster Auftritt»benyttes fem fagotter.[3]