Operasjon Brasstacks var kodenavnet på en militærøvelse som ble gjennomført av den indiske hæren i Rajasthan i november 1986 og mars 1987. Det var en av de største mobiliseringene av væpnede styrker som hittil har funnet sted på det indiske subkontinentet. Mange ser på denne øvelsen som en av de mest kritiske punktene i forholdet mellom India og Pakistan med hensyn til atomkrig. Militærøvelsens omfang og nærhet til den internasjonale grensen førte til en situasjon hvor en krig mellom India og Pakistan var nær forestående. Det er fortsatt en betydelig debatt om hensikten med øvelsen siden mange tror at India forberedte en krig mot Pakistan.[trenger referanse]
Sjefen for den indiske hæren på den tid var Krishnaswamy Sundarrajan, populært kalt Sundarji. Sundarji gjorde seg til talsmann for moderne krigføring og profesjonalitet i den indiske hæren. Ifølge Sundarji ble Operasjon Brasstacks avholdt for å teste nye konsepter av mekanisering, mobilitet og luftstøtte.
Omfanget av operasjonen var større enn noen NATO-øvelse, og militærøvelsen var også den største som hadde blitt gjennomført på land siden andre verdenskrig. Ifølge den pensjonerte generalløytnanten P. N. Hoon i den indiske hæren var Operasjon Brasstacks en mobilisering av hele hæren til India. Øvelsen fant sted i ørkenen i Rajasthan i stedet for det omstridte området Kashmir og den da urolige delstaten Punjab. På et tidspunkt ble 400 000 indiske soldater utplassert på grensen til den pakistanske provinsen Sind, noe som fikk pakistanere til å frykte at India viste frem en overveldende, konvensjonell overlegenhet og planla å invadere og knuse Pakistan i stykker med kirurgiske angrep.
Pakistans umiddelbare reaksjon var å mobilisere sine egne styrker i nærheten av den indiske delstaten Punjab. Pakistans daværende president og stabssjef i den pakistanske hæren, general Muhammad Zia-ul-Haq, betraktet øvelsen som en direkte utfordring og trussel mot Pakistan og ga ordre til sine pansrede enheter om å bevege stil frontlinjene.
I midten av januar sto både den indiske og pakistanske hæren sto overfor hverandre på den internasjonale grensen. Situasjonen kunne eventuelt ha ført til en krig mellom en de facto atommakt (India – som allerede i 1974 hadde gjennomført en kjernefysisk prøvesprengning) og en nasjon som på den tid ble antatt for å være i utviklingsfasen av atomvåpen (Pakistan).
Den kjernefysiske trusselen ble brakt inn i bildet av den pakistanske kjernefysikeren A. Q. Khan. khan uttalte i et intervju til den indiske journalisten Kuldip Nayyar at Pakistan ville slå tilbake med atomvåpen mot ethvert indisk framstøt.
Det ble spekulert i at denne trusselen fra pakistansk side hadde forhindret et storstilt indisk angrep, men det har ikke vært noen konkrete bevis som har tydet på dette. India svarte med å si at det revurderte sine valg etter Khans avskrekkende uttalelse. Khan trakk tilbake sine kommentarer etter noen dager.
Ifølge begivenhetene som fant sted og den indiske hærens holdning, var Operasjon Brasstacks kun en øvelse og ikke ment for å være en provoserende handling. Mediene ble involvert etter dette og intense diplomatiske forhandlinger kom i etterkant, og hindret den måten en ytterligere opptrapping av den spente situasjonen.
Indias daværende statsminister Rajiv Gandhi og den pakistanske presidenten Zia ul Haq tok del i cricket-diplomati for å løse denne saken mot en fredelig slutt.