Operettefilm er en undersjanger av musikalfilm som var populær i Tyskland og Østerrike fra begynnelsen av 1930-årene fram til andre verdenskrig.[1] Selv om operettefilmen som sjanger stod sterkest i den tyskspråklige verden, var den ikke begrenset til den, og andre land som Storbritannia og Frankrike bidro også med en rekke filmer innen sjangeren. Sjangeren begynte i slutten av 1920-årene, men røttene strekker seg tilbake til tradisjonen med Wieneroperettene fra århundreskiftet, slik som Flaggermusen, Den glade enke og Sigøynerbaronen.
Selv om noen stumfilmer hadde basert handlingene sine på sceneoperetter, var sjangeren i stor grad et resultat av overgangen fra stumfilm til lydfilm.[2] Blant de mest suksessrike sjangrene i den tidlige lydfilmen var komedier og musikaler. Kombinasjonen av begge to, også kalt Tonfilmlustspiel, slektet på de gamle operettene, men var også tilpasset moderne smak og skikker, og feiret den urbane, sofistikerte og hedonistiske moderniteten til Weimar-kulturen. Filmen Hjertets melodi fra 1929, laget av det tyske filmstudioet UFA, er kreditert som den første operette-filmen. Den ble påbegynt som en stumfilm, men med lydteknologiens ankomst skiftet produksjonen til en musikal. Kombinasjonen av musikk og dans viste seg å være en vellykket formel, og den ble fulgt av mange lignende filmer.
I løpet av 1930-årene spredte trenden seg til Storbritannia, hvor en rekke operettefilmer ble laget (ofte som samproduksjoner med tyske eller østerrikske studioer), samt i Frankrike og USA. Mange tyske filmskapere som hadde rømt på grunn av nazistenes maktovertakelse i 1933 var i stand til å finne arbeid i andre land på grunn av deres erfaring innen sjangeren. I USA ble det laget en populær serie med operettefilmer med Jeanette MacDonald og Nelson Eddy i hovedrollene. I Storbritannia var Richard Tauber-filmen Blossom Time fra 1934 en stor hit, og skapte en rekke imitasjoner.