Oscar II Land
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Oscar II Land | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Norge | ||
| Oppkalt etter | Oscar II | ||
 Oscar II Land 78°40′00″N 13°30′00″Ø | |||
Oscar II Land er et landområde på Spitsbergen på Svalbard. Det avgrenses av Isfjorden i sør, Forlandsundet i vest, Kongsfjorden i nord og Nordfjorden i øst.
Området er for en stor del dekket av isbreer, og lite innskåret av fjorder. St. Jonsfjorden og Kongsfjorden på vestkysten er de dypeste fjordene. Høyeste punkt ligger ved overgangen til James I Land i sør, 1 263 meter.
Lengst nord, på sørbredden av Kongsfjorden (Kings Bay), ligger tettstedet og forskningsmiljøet Ny-Ålesund.
Natur og landformer
[rediger | rediger kilde]Kystområdet langs Isfjorden og dens sidefjorder ligger i Nordre Isfjorden nasjonalpark. Området er kupert og preget av en stor mengde isbreer som gjør landskapet ufremkommelig. Tre større rein-stammer holde til i området; på Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund, på Daudmannsflya i sørvest, og på Bohemanflya i sørøst.
Langs vestkysten er det viktige habitater for hvalross, og sjøen har både hvithval og vågehval. Området er relativt lite brukt av isbjørn. På Alkhornet ved innløpet av Trygghamna-fjorden helt i sør er det et stort fuglefjell med godt over 10 000 hekkende individer. Ved Kvadehuken og inne i Kongsfjorden på de små Lovénøyane med Kongsfjorden fuglereservat er det til sammen seks fuglefjell. Ved St Jonsfjorden er det fire til; Bjørneskanka, Hermansenøya fuglereservat, Ankerfjella og Hamnetangen), og enda tre til tre inne i Isfjorden; Boheman fuglereservat, Mediumfjellet og Triryggtoppen.
Området utgjør geologisk den sørlige del av Det nordvestlige terreng, et kaledonsk foldeområde fra kambrosilursk tid. Underlaget er klassisk prekambrisk gneis og migmatitt. Men over dette er det gjennomskjærende, riftdal-pregede ganger av diabas fra tiden like før kambrium. Ved St. Jonsfjorden finnes rester av havbunnsskorpe og subduksjons-materiale som eklogitt, serpentinitt og blåskifer, som er dannet inntil 80 km nede i jordskorpa og siden bragt oppover gjennom heving nedenfra og erosjon ovenfra. Ved St Jonsfjorden har det vært drevet prøvedrift etter gull.
Enda lengre sør er det mye like strukturer som de man finner i det sørvestlige terrenget sør for Isfjorden, med skifer, sandstein, kalkstein og tillitt. Hele den vestligste kystsonen er derimot sterkt preget av en svært sen fjellkjededannelse i kvartær, for 40 millioner år siden.
Gjennom området skjærer en karbon-struktur inn fra Dicksonfjorden i sørøst og gjennom landet til Kongsfjorden i vest. I denne strukturen er det kull som har vært utnyttet i Ny-Ålesund, og forøvrig også mye lengre sørøst i Pyramiden (Dickson Land).
Den sørøstre, smale kystsonen av Oscar II Land tilhører Spitsbergens sentrale tertiære basseng, som har nyere sedimentære avsetninger fra kritt, tertiær og kvartær. Grensen går gjennom Isfjorden-Ymerbukta-forkastningssonen, og eldre tiders nedsynking av det tertiære bassenget ses ved at grenseflatene fra karbon og perm er vridd 90° med blottsilt stratigrafi i forkastningen fra Ymerbukta via Borebukta til Nordfjorden, akkurat som i Grønfjorden lengre sør. De østlige tertiære avsetningene er lett gjenkjennelige både i terrenget og på kartet - der de flate, horisontalt stilte slettelandskapene Erdmannflya og Bohemanflya stikker ut i Isfjorden.
Bosetninger og historie
[rediger | rediger kilde]Oscar II Land har helårs bosetning i forskningsbyen Ny-Ålesund, helt nord på Brøggerhalvøya. På sørkysten av halvøya er det rester fra 1600-tallets hvalfangst i Engelskbukta. Også på Daudmannsflya gikk hvalfangere i eldre tider i land, like sør for Hamnetangen. Helt i sør har Trygghamna blitt brukt som ankringssted i århundrer, både av tidligere hvalfangere og av russiske og norske fangstmenn helt opp til vår tid.
Navn
[rediger | rediger kilde]Landområdet er oppkalt etter Oscar II, konge av Norge og Sverige 1872-1905 og konge av Sverige 1905-07.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Oscar II Land Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt