Ostindiafarer eller Spiegelretourskip (S-skip) gikk i trafikk mellom Europa og Østasia på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, straks før dampskipene slo igjennom. De seite for de østindiske kompanier for flere land. Foruten Det nederlandske Ostindiske kompani (VOC) dreide det seg om det danske, det franske, det portugisiske, det britiske og det svenske ostindiakompani, og Genovas Ostindiakompani og Ostendekompaniet.
Spiegelretourskipet var det nederlandske ostindiske kompanis (VOC) viktigste type transportskip.
Fartøyene beveget seg over Indiahavet, og var bygd som en slags blanding av handelsfartøy og krigsfartøy der det foruten romslige lasterom ombord også var dekk med kanoner slik at man kunne forsvare seg mot pirater.[1]
De nederlandske skipene ble brukt for transport av handelsvarer og personer, men var også utstyrt med den samme type kanoner som republikkens krigsskip, bare færre av dem. En Ostindiafarer / Spiegelretourskip lignet sterkt på linjeskipene som ble satt inn i sjøslag.
VOCs S-skip ble delt inn i tre klasser, den største, med en lengde på 150 fot (42,25 m), middels 138 fot (36,8 m) og den minste på 130 fot (36,8 m). Senere, i 1625, ble en klasse til føyd til, der skipene var 160 fot (45,28 m) lange. Det er et unntak fra disse klassene som var det største av dem alle, 170 fot (48,11m) langt, etter at det zeeuwske kammer fikk tillatelse til å bygge enda større skip.
Det antas at ordet «Spiegel» (norsk: speil) stammer fra formen som akterenden på et skip bygd av s-spant fikk. Dets akterspeil minner om et håndspeil fra den tiden.[trenger referanse]
Noen nederlandske s-skip: