Bismarck i 1885. Illustrasjon i tidsskriftet Die Gartenlaube.Losen går fra borde. Med denne karikaturtegningen av John Tenniel, kommenterte det britiske satirebladet Punch Bismarcks avgang i 1890.
Otto von Bismarcks regjering var Det tyske keiserrikes regjering fra 21. mars 1871 til 20. mars 1890. Den tjente dermed under samtlige tre keisere, Vilhelm I (1871–1888), Fredrik III (1888) og Vilhelm II (1888–1890).
I den fransk-prøyssiske krig i 1871, vant Preussen tilbake landskapet Alsace-Lorraine, som da ble til Reichsland Elsass-Lothringen. Bismarck innså at Frankrike aldri ville akseptere tapet av disse landområdene, men søkte likevel aldri noen forsoning med nabolandet i vest.[1] Overfor omverdenen forsikret Bismarck at keiserriket ikke utgjorde noen fare, idet det var mettet (saturiert) i sin søken på nye landområder. En hovedforutsetning for Bismarcks politikk, var likevel at Frankrike ble isolert internasjonalt.[1] En ny krig mellom de to landene kunne bare forhindres gjennom opprettholdelsen av en militær likevekt dem i mellom.[1]
Innenrikspolitisk var Bismarck opptatt av nasjonalt samhold.[1] Han anså katolisismen som en alvorlig trussel mot det prøyssisk-protestantiske monarkiet, og mot denne førte han sin antikatolske «kulturkampf». Også den fremvoksende arbeiderbevegelsen fremsto for Bismarck som en trussel mot den etablerte samfunnsorden. i 1875 ble Sozialistische Arbeiterpartei (SAP) stiftet. Regjeringen på sin side, innførte i 1878 sosialistloven, som ledd i bekjempelsen av sosialdemokratiet.[2] Parallelt innførte regjeringen en omfattende sosiallovgivning, blant annet sykeforsikringslov (1883) og ulykkesforsikringslov (1884).[3] Da Bismarck i 1890 til slutt måtte gå av som kansler, var det som følge av uenighet mellom Bismarck og Vilhelm II om sosialistlovene.[1] .
^ab«Thile, Karl Hermann von». Lexikon Berlin. originalen fra originalen 7. juli 2016. «Den Höhepunkt seiner Laufbahn bildete das Amt eines Unterstaatssekretärs (1862 bis 1872) im preußischen Ministerium der auswärtigen Angelegenheiten (ab 1870 Auswärtiges Amt) in der Wilhelmstraße.»
^Hartwin Spenkuch. «Radowitz, Joseph Maria». Deutsche Biographie. «Als wichtiger Referent Bismarcks wirkte R. 1879 beim Abschluß des dt.-österr. Zweibundes mit, wurde aber im selben Jahr nicht als Nachfolger Bernhard v. Bülows (1815–79) zum Staatssekretär des Auswärtigen Amtes berufen, da Bismarck, der R. als Mitarbeiter und Redakteur diplomatischer Noten schätzte, ihn für zu jung hielt und der Verbindung mit kanzlerkritischen Hofkreisen verdächtigte. R. vertrat dennoch mit „Hingabe“ die außenpolitischen Positionen Bismarcks.»
^Hans Philippi. «Hatzfeldt-Wildenburg, Melchior Gustav Paul Graf von». Deutsche Biographie. «1882 wurde er zum Staatssekretär des Auswärtigen, zum preußischen Staatsminister und zum Mitglied des Staatsministeriums sowie zum preußischen Bevollmächtigten zum Bundesrat ernannt.»
^Herman v. Petersdorff. «ADB:Stosch, Albrecht von». Allgemeine Deutsche Biographie. «Erst eine Meinungsverschiedenheit mit dem Kaiser in der Frage der Steuerfreiheit der Officiere führte schließlich den Rücktritt Stosch’s vom Amte herbei. Er erfolgte am 20. März 1883 zu einem Zeitpunkt, zu dem Stosch’s Flottengründungsplan so gut wie durchgeführt war.»