Zenbuddhismen vedlikeholder opptegnelser av sine historiske lærere som, ifølge denne skolens tradisjonelle historie, har ført dharma fra generasjon til generasjon i en ubrutt linje siden Buddhas tid. Denne vertikale linjen er en overdragelseslinje av forgjengere som utgjør en validering av zen-erfaringen til dagens generasjon av lærere.
Ordet overdragelseslinje forekommer også i andre buddhist-tradisjoner; for eksempel inkluderer kravene for ordinering som en bhikkhu (munk) tilstedeværelse av minst fem andre bhikkuer, av hvilke én må være en fullt ordinert preseptor, og en annen en acharya (lærer). Slik dannes en monastisk overdragelseslinje som når bakover helt til Buddha. Vajrayana-buddhisme legger også stor vekt på kontinuiteten til en læreretnings overdragelseslinje.
Handlingen der dharma føres over til en ny lærer, og med det forlenger overdragelseslinjen, refereres til som dharma-overføring.
Enkelte av lenkene i chan/zen overførings-kjeden har møtt alvorlig utfordring av historikere slik som Charles Yampolsky. Spesielt finnes det få eller ingen beviser som forbinder noen av de indiske lærerne før Bodhidharma spesifikt til zen-sekten. Dette til tross så er konseptet om overdragelseslinjer nyttig. Selv dersom en overdragelseslinje ikke lar seg verifisere hele veien tilbake til Buddhas tid, vil det å ha flere generasjoner med unektelig ubrutt dharma-overføring i det minste gi en viss validering av integriteten i erfaringen og læren som overføres langs den linjen.
For chan og zen-tradisjonene var den første patriarken i overdragelseslinjen etter Buddha Mahakasyapa. Deretter var det 26 andre etterfølgere i India før Bodhidharma reiste til Østen for å bringe dharma til Kina i det 5. århundre.
Seks generasjoner senere var Huineng den berømte sjette kinesiske patriarken (den 33. i linje fra Buddha) i det 7. århundre. Etter hvert som chan florerte i Kina var det mange grener av den overdragelseslinjen. Noen døde ut i tidens løp mens andre har eksistert ubrutt fram til vår tid.
Enkelte av disse linjene ble overført til Japan, og med dem ble zen-tradisjonen opprettet. Den kanskje mest berømte av disse overføringene til Japan var Dōgen som dro til Kina for opplæring i chan i det 13. århundre, og etter å ha mottatt dharma-overføringen i Caodong-skolen dro han tilbake til Japan og etablerte Sotoskolen. Linji-skolen ble også overført til Japan der den kom til å bli kjent som Rinzaiskolen.