Pacific Proving Grounds

USA begynte å bruke Marshalløyene som område for sine prøvesprengninger i 1946.

Pacific Proving Grounds er navnet som ble brukt for å beskrive en rekke steder i Marshalløyene og noen få andre steder i Stillehavet, brukt av USA til å utføre kjernefysiske tester på ulike tidspunkter mellom 1946 og 1962. I juli 1947, etter den første prøvesprengingen av atomvåpen ved Bikiniatollen, inngikk USA en avtale med FN om Trust Territory of the Pacific Islands som et strategisk område. Territoriet bestod av 2000 øyer spredt over 7.800.000 km² i Nord-Stillehavet. Den 23. juli 1947 annonserte United States Atomic Energy Commission etableringen av Pacific Proving Grounds.[1]

105 atmosfæriske (dvs. ikke underjordiske) prøvesprengninger ble utført der, hvorav mange var av svært høy avkastning. Mens testene ved Marshalløyene utgjorde 14% av alle amerikanske tester, bestod det nesten av 80% av den totale avkastning av de USA detonerte, med en anslått samlet avkastning på rundt 210 megatonn. Den største var Castle Bravo på 15 Mt, detonert i 1954, som spredte betydelig radioaktivt nedfall på mange av øyene, inkludert flere som var bebodd, og noen som ikke hadde blitt evakuert.[2] USA utførte 28 tester av termonukleære våpen i megatonn-størrelsen ble utført i regionen.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Myres S. McDougal med flere (1987). Studies in world public order. New Haven : New Haven Press. s. 766. ISBN 0-89838-900-3. 
  2. ^ «The evacuation of Rongelap». Arkivert fra originalen 13. februar 2007. Besøkt 9. november 2009.  fra Greenpeaces hjemmeside
  3. ^ 1 fra Operation Ivy, 5 fra Operation Castle (Castle Koon var ufullstendig), 6 fra Operation Redwing, 8 fra Operation Hardtack (minst tre ufullstendige), 8 fra Operation Dominic
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Autoritetsdata