Paroreomyza

Paroreomyza
Oahuklatrefink (P. maculata)
Nomenklatur
Paroreomyza
Perkins, 1901
Populærnavn
(dvergklatrefinker)
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieFinkefamilien
TribusDrepanidini
Økologi
Antall arter: 2 (3)
Habitat: regnskog
Utbredelse: Hawaiiøyene (Oahu, Molokai og Maui)
Inndelt i

Paroreomyza (dvergklatrefinker) er en liten slekt med hawaiifinker (Drepanidini) som omfatter tre småvokste arter som er endemiske for henholdsvis øya Oahu, Molokai og Maui i arkipelet Hawaiiøyene, som ligger i Stillehavet. Paroreomyza regnes som en basal slekt i tribuset Drepanidini, og slekten er trolig søstergruppen til Oreomystis. Sammen med slekten Melamprosops (som er mest basale av dem) danner disse den mest basale kladen blant hawaiifinkene.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Paroreomyza består av tre småvokste monotypiske arter, som måler omkring 11 cm.[1] Artene har et kort, rett og relativt tynt nebb, og hannene har hovedsakelig gul fjærdrakt med grønn til olivengrønn overside og stjert.[1] Hos dvergklatrefinken (P. montana) ligner hunnens fjærdrakt mye på hannens, men grønnfargen på oversiden dekker også nakken og issen.[2] Hos rødklatrefink (P. flammea) var hannen rødlig i fjærdrakten med mørk overside, mens hunnen var grå og gråbrun på oversiden og hvit med rød strupe og rød markering i overgangen til undergumpen.[3] Hos oahuklatrefinken (P. maculata) er hunnens fjærdrakt hovedsakelig hvit til lett gulhvit i buken med mørk grønn overside, nakke og isse.[4]

Artene er standfugler og habitatet består i hovedsak av fuktig skog og regnskog. Maten består i hovedsak av leddyr, insekter og nektar, men mens dvergklatrefinken hovedsakelig gjør næringsopptaket sitt i den tette underskogen, gjør oahuklatrefinken det i trekronene.[2][4] Rødklatrefinken vet man dessverre svært lite om, annet enn at den spiste insekter og holdt til i fuktig skog i høyder på mer enn 450 moh.

Alle artene er i henhold til IUCNs rødliste enten truet av utryddelse eller alt utryddet. Det siste gjelder rødklatrefinken, som ikke har blitt observert siden 1963 og med det regnes som utdødd.[3] Mest truet er oahuklatrefinken, som regnes som kritisk truet med benevnelsen mulig utdødd. Den ble sist dokumentert i live i 1985.[4] Dvergklatrefinken har status som sterkt truet.[2]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).[1] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[5] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  2. ^ a b c Pratt, D. (2018). Maui Alauahio (Paroreomyza montana). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/61432 on 28 January 2018).
  3. ^ a b (2018). Kakawahie (Paroreomyza flammea). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/1414196 on 28 January 2018).
  4. ^ a b c Pratt, D. & Sharpe, C.J. (2018). Oahu Alauahio (Paroreomyza maculata). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/61431 on 28 January 2018).
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Autoritetsdata