Paulus og Senecas brevveksling er et apokryfisk skrift fra oldkirken, trolig skrevet på latin av en ukjent forfatter en gang mellom 350 og 390, og med urette utgitt for å være en brevveksling mellom apostelen Paulus og den samtidige romerske filosofen og keiserrådgiveren Seneca den yngre (4 f.Kr.-65 e.Kr).[1]
Verket består av 14 brev; 14 skal angivelig være fra Seneca og 6 fra Paulus. De inneholder ingen originale tanker eller oppsiktsvekkende teologiske utsagn, men derimot mange høflighetsfraser og retoriske stiløvelser. Verket er antagelig skrevet «ut fra et ønske om å koble sammen to sentrale figurer innen kristen og hedensk moraltenkning, og ikke minst å innlemme Paulus i filosofenes flokk».[1]
Brevene omtales av Hieronymus i år 392, og kjennes i mange håndskrifter, med noen innebyrdes forskjeller. Brevene var populær lesning i senantikken og middelalderen. Erasmus av Rotterdam (1466–1536) ga den endelige dom at teksten måtte være et falsum.[1] Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.