Pierre Manent

Pierre Manent
Født6. mai 1949[1]Rediger på Wikidata (75 år)
Toulouse
BeskjeftigelseFilosof, statsviter, universitetslærer Rediger på Wikidata
Embete
  • President (Société des amis de Raymond Aron) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad
Utdannet vedÉcole normale supérieure
Lycée Condorcet
NasjonalitetFrankrike
Medlem avDet pavelige akademi for samfunnsvitenskap[2]
Société des amis de Raymond Aron
Académie catholique de France[3]
Utmerkelser
6 oppføringer
Prix du cardinal Lustiger (2016)
Prix Victor-Delbos (2002)
Prix Guizot-Calvados (2012)
Édouard Bonnefous Prize (2012)
Prix Moron (2008)
Prix Chateaubriand (2022)[4]
Pierre Manent på Commons

Pierre Manent (født 6. mai 1949 i Toulouse) er en fransk samfunnsviter og sakprosaforfatter. Han underviser i politisk filosofi ved École des hautes études en sciences sociales (EHESS) ved Centre de recherches politiques Raymond Aron.[5] Hvert høstsemester[når?] er han gjesteforeleser ved Boston Colleges fakultet for statsvitenskap.

Den 23. juni 2016 skjenket Académie française ham Prix du Cardinal Lustiger for hele hans forfatterskap.[6]

Utdanning og karriere

[rediger | rediger kilde]

Pierre Manent ble uteksaminert i filosofi (hypokâgne ved Lycée Pierre-de-Fermat i Toulouse, undervist av Louis Jugnet), og har siden 1992 holdt stillingen som undervisningsleder ved EHESS og Centre de recherches politiques Raymond Aron.

Etter å ha blitt uteksaminert ved École normale supérieure, ble han assistent for Raymond Aron ved Collège de France. Han var én av grunnleggerne av kvartalskriftet Commentaire, og har forblitt en regelmessig bidragsyter.

Idéer

[rediger | rediger kilde]

Det vesentlige ved Manents politiske refleksjoner danner seg med to fundamentale undersøkelser til grunn. Hans arbeid forsøker å spore genealogien til modernitetens politiske tenking. I forbindelse med Raymond Arond-forskningssenteret har han bidratt til å vekke til live tekster av store franske liberalere (Benjamin Constant, François Guizot og først og fremst Alexis de Tocqueville) (jamfør Les Libéraux et Tocqueville et la nature de la démocratie).

Etter denne utforskningen av det politiske setter Manent seg fore å forstå hva det er blitt av mennesket, eller snarere å forstå forduftingen av spørsmålet om mennesket innen moderne filosofi, og å tenke filosofisk ut forholdet mellom samfunnsvitenskapene og den politiske filosofien. Sterkt påvirket av Aristoteles, Raymond Aron og Leo Strauss forsøker han å argumentere for verdien av det politiske liv i det som er menneskers erfaring (jamfør La Cité de l’Homme).

I sitt verk La raison des nations presenterer Manent sine refleksjoner om prosjektet til Den europeiske union og nasjonens fremtid, i kjølvannet av franskmennenes avvisning ved folkeavstemning av Lisboa-traktaten, som skulle tjene som konstituerende element for den nye føderasjon.

Han har over flere år undervist ved EHESS med sin forelesningsserie « La question des formes politiques » («Spørsmålet om styringsformer»), der han studerer styringsformene hos de antikke grekerne ved deres politiske filosofi, det republikanske og imperialistiske Roma og endringene som skyldtes kristendommen (med støtte fra sankt Augustin), og modernitetens paradokser, som presentert og representert av Niccolò Machiavelli, Charles Montesquieu og Jean-Jacques Rousseau.

Idet han utforsker stillingen til muslimske borgere i det franske samfunn fremmer han påstandenn om at «segregeringen tar til i styrke, snarere enn å gå sin veg»[7]Han foreslår en samfunnskontrakt som ville tillate disse å bevare sine seder og skikker i bytte mot at de skulle måtte akseptere «en total frihet til kritikk og tenkning hva angår [deres] religion»[8]. Ifølge islamologen og forskeren Gilles Kepel står «argumentet seg bra, men er knapt noe sette noen lit til. En imam finnes ikke å forhandle med, og dermed er det heller ingen avtale å snakke om. Boken til Pierre Manent fisker vannet av egen uvitenhet på dette området»[9]

Manent er sterk kritiker av EU-prosjektet[10][11], og har blitt kalt «den mest dypsindige av euroskeptiske filosofer» av Weekly Standard[12]. Han er også sterkt kritisk til tanken om at islam lar seg forene med Europa[13]. Hans bøker handler i stor grad om hvilke problemer moderniteten og tilhørende liberalisme har ledet seg inn i[14].

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
    • Naissances de la politique moderne : Machiavel, Hobbes, Rousseau. Payot, 1997, gjenutgitt Gallimard, 2007.
    • Tocqueville et la nature de la démocratie. Gallimard, 1982. genutgitt. Gallimard, «TEL», 2006. 196 sider.
    • Les Libéraux. 1986, gjenopptrykket. Gallimard, 2001.
    • Histoire intellectuelle du libéralisme : dix leçons (1987, gjenutgitt 1997)
    • La Cité de l'homme. Flammarion, 1994, genutgitt. Flammarion, 2010. 295 sider. EAN 9782081279339.
    • Modern Liberty and Its Discontent, 1998. Oversatt og redigert av Daniel J. Mahoney og Paul Seaton. Lanham, MD : Rowman og Littlefield, 1998.
    • Cours familier de philosophie politique. Paris, Fayard, coll. L’Esprit de la cité, 2001 ; gjenutgitt Gallimard, coll. Tel, 2004. 350 sider. Mottok prix Victor-Delbos, 2002.
    • L'Amour et l'amitié d'Allan Bloom (traduction) (Livre de Poche, 2003)
    • Une éducation sans autorité ni sanction ? (i samarbeid med Alain Renaut og Albert Jacquard, Grasset, 2004)
    • La Raison des nations : Réflexions sur la démocratie en Europe. Gallimard, samlingen «l'esprit de la cité», 2006. 112 sider, ISBN 2070777340.
    • Ce que peut la littérature (i samarbeid med Alain Finkielkraut, Mona Ozouf og Suzanne Julliard, Stock, samlingen. « Les Essais », 2006, sider,  ISBN 2-234-05914-3
    • Enquête sur la démocratie : Études de philosophie politique. Gallimard, 2007. 295 sider. Recueil de nombreux articles.
    • Le regard politique. Entretiens avec Bénédicte Delorme-Montini. Flammarion, 2010. 268 sider.
    • Les métamorphoses de la cité. Flammarion, 2010, 427 sider.  ISBN 2081237504
    • Montaigne : la vie sans loi. Flammarion, 2014. 328 sider. (ISBN 9782081270428).
    • Situation de la France, Desclée de Brouwer, 2015, sider. (ISBN 978-2220077116)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.pass.va[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.pass.va[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ academiecatholiquedefrance.fr, besøkt 14. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ vallee-aux-loups.hauts-de-seine.fr[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Biography - Pierre Manent». Pierre Manent (på engelsk). Besøkt 22. juli 2017. 
  6. ^ Académie française: PDF
  7. ^ «Pierre Manent: «Il faut faciliter l'engagement des musulmans dans l'aventure française»». Libération.fr (på fransk). Besøkt 22. juli 2017. 
  8. ^ «Situation de la France (pour pour tout le monde) • DESCLEE DE BROUWER • L'essai du mois, Pierre Manent, Islam, Contrat social, Musulmans • Philosophie magazine». www.philomag.com (på fransk). Besøkt 22. juli 2017. 
  9. ^ « La géopolitique de la guerre civile », intervju med Gilles Kepel, Conflits, nr. 9, april-juni 2016
  10. ^ Pierre Manent i tidsskriftet Modern Age, vinteren 2003, s. 7-16:«Current Problems of European Democracy»
  11. ^ «Pierre Manent on the European Union».
  12. ^ Lawler, Reinsch, Peter, Richard. «A Populist Uprising» Arkivert 18. september 2015 hos Wayback Machine. www.weeklystandard.com. The Weekly Standard.
  13. ^ Frum, David. «What Would It Mean for France to Accommodate Muslims?». The Atlantic (på engelsk). Besøkt 22. juli 2017. 
  14. ^ «The Crisis of Liberalism | Journal of Democracy». www.journalofdemocracy.org (på engelsk). Besøkt 22. juli 2017.