Pijjut eller piyyut eller piyut (flertall pijjutim eller pijutim, hebraisk: פּיּוּטִים / פיוטים, פּיּוּטִ / פיוט; fra gresk: ποιητής, poiétḗs, «poet») er et jødisk liturgisk dikt, vanligvis i den hensikt å bli sunget, messet eller lest opp under gudstjenester. Pijjut har blitt skrevet siden tempeltiden. De fleste pijjutim er skrevet på hebraisk eller arameisk, og de fleste følger et lyrisk skjema, som eksempelvis en akrostisk rekke i henhold til det hebraiske alfabetet eller navnet på forfatteren kryptisk stavet ut.[1]
Mange pijjutim er godt kjente av de som er gudstjenestene i synagogen. Eksempelvis kan de best kjente være Adon Olam («Verdens herre»),[2] tidvis (men ganske sikkert ikke riktig) tilskrevet Solomon ibn Gabirol i 1000-tallets Spania.[3] Dets poetiske form består av en gjentatt rytmisk og taktfast mønster av kort-lang-lang-land, og er så elsket at denne religiøse poesien ofte er sunget ved avslutningen av mange gudstjenester i synagogen, etter rituelle kveldslesninger av Shema (den jødiske trosbekjennelsen), og i løpet av morgenritualene hvor tefillin (bønneremmer) settes på. Et annen svært elsket pijjut er Yigdal («må han upphøyes»), hvilket er basert på De tretten trosprinsippene som ble utviklet av Maimonides.[4]
Opprinnelig synes det som om betegnelsen pijjut henspilte på enhver form for hellig poesi, men bruken utviklet seg til å betegne kun hymner. Pijjutim ble vanligvis komponert av en talentfull rabbiner og avhengig av hvor godt mottatt en pijjut var av menigheten, bestemte om det tålte tidens prøve. Komponistene av ulike pijjutim benyttet vanligvis akrostiske former i diktet for å gi antydninger til sine navn. Forfatteren av en pijjut er kjent som en paytan eller payyetan (flertall paytanim).
To forskere i dag som studerer pijjutim er Shulamit Elizur og Joseph Yahalom, begge ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem