Poul Christian Holst | |||
---|---|---|---|
Født | 21. jan. 1776[1] Røyken | ||
Død | 7. aug. 1863[1] (87 år) Christiania | ||
Beskjeftigelse | Politiker, advokat, jurist | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
Far | Christian Holst | ||
Barn | Christian Holst | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | St. Olavs Orden Nordstjerneordenen Medaljen for borgerdåd | ||
Poul Christian Holst (født 21. januar 1776 i Røyken, død 7. august 1863 i Christiania) var en norsk embetsmann og statsråd 1814–1848.
Holst var sønn av presten Christian Holst, studerte først teologi, men skiftet studium og ble cand.jur. i København i 1798. Han arbeidet først i rentekammeret i København, men vendte hjem til Norge i 1806 som slottsfogd for Akershus slott og fogd for Aker og Follo. I 1813 var han konstituert amtmann i Akershus.
Han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814. Noen måneder samme høst var han konstituert som leder av 1. departement (finansvesenet), men uten å være medlem av statsrådet. Gjennom 1814 og i alle år fram til 1848 spilte han en sentral rolle i den unge norske staten. Holst ledet de avsluttende forhandlingene om Gjeldsoppgjøret med Danmark og fremforhandlet avtalen som løste Bodøsaken i 1821. Han var regjeringsmedlem fra 1822 til 1848; og i noen korte måneder i 1827 var han endog konstituert som Norges statsminister i Stockholm.
Hans memoarer, Efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid, ble utgitt av den historiske forening i 1876, og regnes som et verdifullt bidrag til norsk historie. Holst var en av de fire første mottagerne av storkorset da St. Olavs Orden ble innstiftet i 1847.[2] Han var også innehaver av Nordstjerneordenen og Borgerdådsmedaljen i gull.