Prospero Publicola Santacroce

Prospero Publicola Santacroce
Født12. mars 1514Rediger på Wikidata
Roma
Død2. okt. 1589Rediger på Wikidata (75 år)
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest, katolsk biskop Rediger på Wikidata
Embete
  • Kardinal (1565–)
  • Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1581–1582)
  • kardinalbiskop (1589–1589)
  • apostolisk administrator (Roman Catholic Archdiocese of Arles, 1567–1574)
  • biskop (1548–1572)
  • apostolic nuncio to Germany (1548–1550)
  • nonce apostolique en France (1552–1554)
  • apostolic nuncio in Portugal (1560–1561)
  • nonce apostolique en France (1561–1565) Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
Våpenskjold
Prospero Publicola Santacroces våpenskjold

Prospero Publicola Santacroce (født 24. september 1514 i Roma, død 2. oktober 1589 i Roma) var en italiensk kardinal og erkebiskop.

Prospero Santacroce var sønn av Tarquinio Santacroce og hans hustru Ersilia de' Massimi. Ved universitetet i Padova ble han doktor og var for en tid refendarieråd ved Signatura apostolica.

I mars 1548 ble Santacroce utnevnt til titulærbiskop av Cisamus. Han var pavelig nuntius til Frankrike, til Spania, og til Portugal. Mens han var i Portugal plantet han på det europeiske kontinent som første europeer tobakk med tanke på salg for tobakkrøyking; det eldste ord for tobakk på det italienske språk ble dermed erba Santacroce. I 1560 skjenket han noen tobakksfrø til pave Pius IV.[1]

Den 12. mars 1565 opphøyde pave Pius IV biskop Santacroce til kardinalprest og han fikk i februar året derpå San Girolamo dei Croati som tittelkirke. Kardinal Santacroce deltok i konklavet i 1572, som valgte Gregor XIII til ny pave, og i konklavet i 1585, som valgte Sixtus V. I 1589 ble Santacroce kardinalbiskop av Albano.

Kardinal Santacroce døde i Roma i 1589 og ble først begravet i Santa Maria Maggiore; senere ble hans levninger overført til Santa Maria in Publicolis.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Prospero Mandosio:, «Prosper Santacrucius». I: Bibliotheca romana, seu Romanorum scriptorum centuriae, Romae, de Lazzaris, 1682, Centuria 5, n. 55, ss. 323–326 (Google libri).