RC-3 Seabee
| RC-3 Seabee | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Amfibiefly | ||
| Produsent | Republic Aviation Company | ||
| Designet av | Percival Spencer | ||
| Første flyvning | 1. Desember, 1946 | ||
| Introdusert | 1946 | ||
| Status | fortsatt en del fly på vingene | ||
| Brukt av | I dag: sivil lufttrafikk, veteranflyklubber og entusiaster | ||
| Antall produsert | 1,060 | ||
| Enhetspris | US$6000 i 1946 | ||
Republic RC-3 Seabee er et helmetall høyvinget enmotors sportsfly med fire seter av amfibietype, designet av Percival Spencer og bygd av Republic Aircraft Corporation. Den vanlige varianten er utstyrt med skyvepropell montert bak vingefestet. Noen få er senere bygd om til tomotorsutgaver med to vingemonterte motorkonsoller og trekkpropeller.
Design og utvikling
[rediger | rediger kilde]RC-3 Seabee var «hjertebarnet» til Percival Hopkins "Spence" Spencer f. 1894, en flypioner som etter sigende skulle ha bygget sin egen hangglider i 1911 etter tegninger han fant i Popular Mechanics. Hans første flytur var i en Curtiss flybåt i 1914. Han ble tydeligvis fascinert av amfibie- og flybåttanken og forsøkte seg først med et amfibieflyprosjekt sammen med en ingeniør fra Sikorsky om å konstruere Spencer-Larsen SL-12C. Han fant etterhvert at det gikk for tregt med prosjektet, og stiftet sitt eget selskap i 1940. Hans første fly, Spencer S-12 Air Car Amphibian ble påbegynt i mars 1941 og var på vingene allerede i august samme år. Flyet var toseters. høyvinget med metallrammeskjelett og seildukskledning, med firkantet førerhus, lang og lav, slank halebom og tobladet skyvepropell.
Air Car ble midlertidig lagt på hyllen i desember 1941. «Spence» ble testpilot for Republic Aircraft Corporation, og prøvefløy i løpet av to års tid 134 fabrikknye P-47 Thunderbolt. Han fikk imidlertid jobb hos Mills Novelty Company, Chicago, Illinois, som ønsket flyet som reklamefigur. Han brukte firmaets trebearbeidingsmaskiner til å få laget seg et rundere utseende på flyet – og begynte å vise flyet i nye klær til sine forrige arbeidsgivere.
Firmaet kjøpte designet i desember 1943 med henblikk på et fremtidig marked for småfly, når krigen tok slutt og mengdevis av piloter kom hjem. Det ble utviklet et helmetallfly som ble prøvefløyet 30. november 1944, med typebetegnelsen RC-1 Thunderbolt Amphibian (NX41816). Prøveturen var det Spence som sto for selv.
Flyet ble vist offentlig første gang på en utstilling i St Louis, Missouri i desember, og det ble raskt tegnet kontrakt for 1 972 fly (inklusive militæret)til en stykkpris av USD 3 500,-. Både hærens og marinekorpsets flyvåpen likte flyet. Marinen ga Republic Aviation rett til å bruke navnet Seabee på nyskapningen – og hæren plasserte en ordre for fly til redningsoppdrag under tittel OA-15. Ordrene fra de militære ble imidlertid stoppet etter at freden brøt ut i september 1945. Ordrene var på i alt $ 20 mill.
Produksjon
[rediger | rediger kilde]Fabrikken i Farmingdale, New York, leverte det første testeksemplaret av RC-3 Seabee (NX87451) fra samlebåndet 22. november 1945. Prøveflygingen ble igjen gjort av Spence, den 1. desember. En motorfabrikk, Aircooled Motors, som laget Franklin Aircraft-motorer ble kjøpt inn for å sikre levering av motorer til Seabee-en.
Utprøving og modifikasjoner ble ferdige i løpet av våren 1946, og det første salgseksemplaret blir levert til J.G. (Tex) Rankin, Rankin Aviation Industries, Tulare, California i juli 1946. Det er produksjonsnummer 13 med registrering NC87463
Håpet om storsalg til nydimmiterte piloter viste seg å ha vært overdrevent. Mange flygere kom hjem og holdt seg på bakken. Mange små og optimistiske flyselskaper gikk etterhvert i glemmeboken.
I oktober 1947 var den endelige beslutningen offisiell: Republics øverste leder erklærte at «selskapet ville legge ned produksjonen av Seabee for å bruke selskapets ressurser til andre flyprosjekter». Virkeligheten var at salget stoppet nesten helt opp utpå sommeren, og fabrikken laget kun fly når de var bestilt. I produksjonsperioden ble der bygget 1 060 fly, noe som nok var langt lavere enn de første anslag på 5 000 i året. Tatt i betraktning av at der var mange konkurrenter – noen med lavere priser – anses dette i dag likevel som respektabelt. Prisen på Seabee var ikke statisk: de første flyene ble solgt for $ 3 500, stigende til $ 4 495 i juli 46 og endelig $ 6 000 for de sist leverte. Dette var ingen dårlig pris for et fireseters fly med metallhud. Siste fly fra lager ble solgt i 1948.
Flyfabrikken konsentrerte seg deretter om å bygge F-84 Thunderjet på samme fabrikklinjene.
Operasjonell historikk
[rediger | rediger kilde]Seabee ble populært i USA og Canada og de fleste land med mange vann, kyst med fjorder og større villmarksområder. Ved slutten av produksjonen, var der eksportert 108 fly, og etablert forhandlernett i land som Brasil, Cuba, Panama, Colombia, Mexico, Uruguay, Peru, Venezuela, Chile, Argentina, Fiji, New Caledona, Sør-Afrika, England, Norge og Sverige.
I etterkrigstiden ble flyet populært som villmarksfly, fotofly og mange steder som ambulansefly. Pilotene var ofte kjent for å klare «umulige» start og landinger med forsyninger til ødemarksbeboere. Mange småsteder fikk besøk av flygere som tok passasjerer med en runde over hjemstedet for en overkommelig pris.
Flyet ble i Norge blant annet brukt til ambulanseflyvning.[1]
I 2006 var der fortsatt registrert mere enn 250 fly i drift. Antallet ser ut til å vokse, etterhvert som flere fly blir gjenoppbygd av utrangerte fly og vrakdeler. Noen få går ennå som lufttaxier.
Modifikasjoner
[rediger | rediger kilde]23 fly er i de senere år bygd om til tomotors, ved å legge motorfestene oppå vingene med drapropeller. Varianten er kjent som Twin Bee. Endringen utgjør stor forbedring med hensyn til fart, stigeevne og lasteevne. Det arbeides fortsatt med tilpasning av nyere (bil-)motorer med lavere vekt og volum, men mere hestekrefter.
Seabee i andre sammenhenger
[rediger | rediger kilde]I et julehefte av den norske tegneserien Nils og Blåmann ble paret med på en flytur i en Seabee. Sikkerheten blir varetatt ved at begge får på seg fallskjerm, men ikke setebelter. Flyet har soltak som er åpent, og flyet kommer inn i en tåkedott som ligger mot en fjellside. Loopen som følger, gjør at begge ender i fallskjerm.
Seabee har også gjesteopptreden i James Bond-filmen The Man with the Golden Gun med Roger Moore i hovedrollen på vei mellom asiatiske øyer for å oppsøke fienden Scaramanga spilt av Christopher Lee. Flyet blir sprengt i løpet av filmen.
Seabee opptrer også på Bahamas i Beatlesfilmen Help!.
I bruk i
[rediger | rediger kilde]
Spesifikasjoner
[rediger | rediger kilde].jpg)
| Tekniske data [2] | |
|---|---|
| Mannskap | 1-2 |
| Lengde | 8,48 m |
| Vingespenn | 11,45 m |
| Høyde | 2,93 m |
| Vingeareal | 18,2 m² |
| Vekt (uten last) | 885 kg |
| Vekt (maksimalt) | 1 360 kg |
| Motor | 1 × Franklin 6A8-215-B8F (1 × 215 hk) |
| Ytelser | |
| Maksimal hastighet | 192 km/t |
| Marsjfart | 165 km/t |
| Landing hastighet | 93 km/t |
| Rekkevidde | 890 km |
| Marsjhøyde | 3 600 m |
| Klatrefart | 3,5 m/s |
| Passasjerer | 2-3 |