Reeve var opprinnelig i angelsaksiske England en høyerestående myndighetsperson med lokalt ansvar under kongen, det vil si kongens representant med instruksjonsmyndighet over andre og tilsynsmyndighet over jordeiendommer.[1] Posisjonen ble innført av angelsakserne, senest på 600-tallet, og ble videreført av normannerne etter 1066. I sin senere rolle som oppsynsmann over bøndene observerte den engelske historikeren H. R. Loyn at «han er den tidligste engelske spesialist på eiendomsforvaltning».[2]
Før normannernes erobring av England var en reeve (angelsaksisk (gammelengelsk): ġerēfa, tilsvarende titler som greve/gräfe i nedertyske (saksiske) språk i nordlige Tyskland) var en administrerende myndighetsperson, en representant for kongen selv, som generelt hadde lavere rang enn en ealdorman eller jarl, som også fungerte som representanter for kongen. Det angelsaksiske ordet ġerēfa var opprinnelig et generelt begrep, men fikk snart en mer teknisk betydning.
Landet var inndelt i et antall av hider - et område som hadde nok dyrkbar land for å fø og underholde en husholdning. Ti hider utgjorde en tithing (og de husholdninger/familier som bodde innenfor det, teoretisk ti familier). Tithing var en tiendedel av en hundred (herred). En tithing fikk senere betydningen en underdel av en herregård eller et verdslig sogn. Begrepet antyder en gruppering av ti husholdninger (norrønt: ten = ti, forsamling = ting). Hver hundred ble ledet av en konstabel, og grupper av hundreder ble kombinert for å utgjøre et shire. Hvert shire var ledet av en jarl. Hver enhet hadde en domstol og en myndighetsperson hadde ansvaret for å gjennomføre domstolens beslutninger: reeve. Det var således ulike former av reever, inkludert øverste reeve, by-reeve, havne-reeve, shire-reeve (forløperen til betegnelsen sheriff),[3] reeve av hundred, og reeve av gods.
Ordet reeve ble ofte gjengitt på latin som prefectus (det moderne engelske ordet prefect[4]), tilsvarende det norske ordet prefekt, «høyere embetsmenn».[5] Den angelsaksiske historikeren Beda (som skrev på latin) benyttet denne betegnelse, og det samme gjorde en del tidlige angelsaksiske chartere. Vest-saksiske chartere foretrakk derimot å reservere begrepet prefectus for ealdormen og jarler.