Marsk eller riksmarsk (fra 1536) var tittelen for riket Danmarks øverste hærfører fra begynnelsen av 1200-tallet til innføringen av eneveldet i 1660. Det var det tredjeviktigste embete etter rikshovmesteren og kansleren. Han ble utnevnt av kongen og skulle være en innfødt adelig. I perioder valgte kongen å la embetet stå ubesatt for selv å være øverste leder i krig. Fra 1380/81 til 1440-årene var embetet derfor ubesatt.[1]
Fra starten var marsken en av kongens embetsmenn og Marsk Stig kalte seg også «kongens marsk», Regis Danorum Marscalcus, kort før han i 1287 ved danehoffet i Nyborg ble anklaget og dømt for mordet på Erik Klipping. I løpet av 1400-tallet ble marsken rikets marsk snarere enn kongens, endelig signalisert ved skiftet til tittelen «rikets marsk», Marscalcus Regni i 1536.[2][3]
De siste riksmarskene i Danmark var Anders Bille, som døde i svensk fangenskap i 1657 kort tid før innføringen av eneveldet i 1660 og Joachim Gersdorff som innehadde embetet i kort tid fra 1660 til sin død i 1661.
Marsk (og marskalk) kommer av tysk marschalk, stallmester, rytterianfører, fra eldre germansk marha, hest, og skalk, tjener; altså opprinnelig en stalldreng. Betegnelsen kjennes fra 700-tallet i Lex Alamannorum.
I kongens hird har marsk(alk)en vært den ansvarlige for oppsynet med kongens hester og embetet er en avløser for embetet som staller. Kong Valdemars jordebok fra 1231 nevner i tillegg til marsken (marscalcus) også en undermarsk og det kan muligens bety at marsk-embetet på denne tiden har blitt løsrevet fra arbeidet med stallene, som så er overlatt til en undermarsk, muligens identisk med en såkalt formarsk.[3]
Marskens oppgaver har ikke alltid vært klart avgrenset og de har sikkert også i noen grad vært avhengige av innehaverens status og innflytelse. I tillegg til å være kongens hærs øverste leder synes han i løpet av 1300-tallet også å ha hatt varierende andel i den dømmende myndighet og i finansforvaltningen.[3]
Riksmarskalk eller riksmarsk ble senere en militær tittel for en marskalk over et land og benyttes bl.a. i Sverige, Tyskland, Frankrike og Storbritannia som den høyeste militære grad. I Norge kjenner man ikke embetet.