Ritualmordanklagen på Rhodos, også Blodsaken på Rhodos, var en sak med falske mordanklager på den osmanske øya Rhodos i 1840, hvor øyas jødiske befolkning ble anklaget for å rituelt ha myrdet en ung kristen gutt.
De falske anklagene oppstod blant øyas gresk-ortodokse befolkning og ble aktivt støttet av konsuler fra flere europeiske land, blant dem konsulene fra Storbritannia, Frankrike, Keiserdømmet Østerrike, Sverige og Hellas. Den osmanske guvernøren på Rhodos brøt med en lang osmansk tradisjon og støttet anklagene. En rekke lokale jødiske innbyggere ble arrestert, og flere ble torturert så hardt at de til sist ga falske tilståelser. Det jødiske kvarteret ble også blokkert i tolv dager.
Det jødiske samfunnet på øya ba om hjelp fra det jødiske samfunnet i Konstantinopel, som videresendte appellen til europeiske regjeringer. I Storbritannia og Østerrike lyktes lokale jødiske samfunn i å vinne støtte fra regjeringene, og meldinger ble sendt til ambassadørene i Konstantinopel om at anklagene var falske. Samtidig hadde guvernøren på Rhodos problemer med å kontrollere de lokale fanatiske kristne, og sendte derfor saken over til sentraladministrasjonen som så gransket saken. I juli 1840 fastslo granskningen at det jødiske samfunnet på øya var uskyldig i anklagene. I november samme år utstedte den osmanske sultanen så et dekret hvor han erklærte beskyldningene om ritualmord for å være falske.
Allerede i 1247 hadde pave Innocent 4. utstedt en bulle som slo fast at ritualmordanklagene mot jøder var falske.[1]