Rivstein

Rivstein med tusjstang og vannbeholder
Forseggjort rivstein
Moderne utstyrsboks

Rivstein eller blekkstein (forenklet kinesisk: 砚; tradisjonell kinesisk: 硯; pinyin: yàn, japansk: 硯, suzuri, koreansk: 벼루, byeoru) er en slags liten morter, en av studerkammerets fire skatter i det tradisjonelle Kina, og er et verktøy innen kinesisk kalligrafi og malekunst. Det dreier seg om en flat steingjenstand med en fordypning for vann og en gniflate for frembringelse av tusjfarge.

Kunstneren eller kalligrafen – eller dennes assistent – heller litt vann på rivsteinens overflate, og gnir deretter en tusjstang mot overflaten inntil vannet har blitt mettet av pigment fra tusjstangen til en væske av ønsket tykkelse og intensitet.

Rivsteinens overflate må være fin, slik at tusjstangen ikke blir for grovt revet – om tusjmalingen blir for kornet kan blant annet penselens delikate hår bli skadet.

I gammel tid inngraverte mange lærde dikt eller sitt eget navn på sine rivsteiner, slik at de kunne bli høyt skattede gaver og samlegjenstander.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Rivsteinen er opprinnelig en kinesisk oppfinnelse. Man har funnet rivsteiner som stammer fra Kinas tidlige oldtid. Gjenstanden utviklet seg fra et «gniredskap» (et slags vaskebrett) brukt for å gni fargestoffer slik at de gav slipp på sine farger i appliserbar form – slike er kjent fra om lag 4000 til 5000 f.Kr.[1] Den eldste arkeologisk utgravde rivsteinen er fra 200-tallet f.Kr., og ble funnet i et gravkammer i det som i dag er Yunmeng i Hubei.

Under Handynastiets tid ble bruken av rivsteiner mer utbredt.[2] Etterspørselen økte under Tangdynastiet (618–905) og nådde nye høyder under Songdynastiet (960–1279). Song-rivsteiner kan ofte være temmelig store og ha intrikate, dekorative forsiringer. Dragedekorasjonene kan gjerne ha humoristiske trekk; dragene kan nærmest se ut som de smiler. Under Yuandynastiets ble dragene på rivsteinene derimot mer skrekkinngytende.

Qianlong-keiseren lot sin egen samling av rivsteiner katalogisere; det ble et kompendium på 24 kapitler, ved navn Xiqing yanpu (Hsi-ch'ing yen-p'u). Mange av hans rivsteiner er nå i Det nasjonale palassmuseums samlinger i Taipei.

«Fire berømte rivsteiner»

[rediger | rediger kilde]

I kinesisk kultur har det i uminnelige tider vært populært å «kanonisere» et lavere antall av de ypperste eller viktigste forekomster, kunster, kunstvert eller hendelser og så videre. Slik også med rivsteiner. Deres kvaliteter har en viss innflyrelse på det kalligrafiske resultat, slik at deres egenskaper er blitt gjenstand for studier og rangeringer. Slik er det oppstått en gruppering av fire særlig gode typer av rivsteiner: «de fire berømte rivsteiner».

  1. Duan-rivsteiner (forenklet kinesisk: 端砚; tradisjonell kinesisk: 端硯; pinyin: Duānyàn) lages i Zhaoqing i provinsen Guangdong. På Tang-tiden var dette området en del av prefekturet Duan; derav navnet.[3] Duan-steinen er av vulkansk tuff, gjerne av purpur eller purpur-rød farge. Den har en rekke særegenheter. Det mest iøynefallende er at forskjellige andre steinmaterialer er blitt innesluttet i vulkansteinen (steinøyer), slik at den ofte får særegne, naturlige mønstre som ble satt stor pris på i Kina.[3] Under Song-dynastiet ble en grønn variant av steinen hentet ut av gruvene. Duan-rivsteiner ble omhyggelig kategorisert etter hvilken gruve (k'eng) råmaterialet dens var hentet ut fra. Enkelte av gruvene var bare i bruk i avgrensede perioder. Slik var for eksempel Mazukeng-gruven bare i bruk i Qianlong-keisernes regjeringstid (1736–1795) -- skjønt den er blitt gjenåpnet i moderne tid.
  2. She-rivsteiner (forenklet kinesisk: 歙砚; tradisjonell kinesisk: 歙硯; pinyin: Shèyàn) er fra fylkene She (i provinsen Anhui) eller Wuyuan (i provinsen Jiangxi). Begge disse fylkene var en del av det gamle prefekturet She i Tang-tiden, da disse rivsteinene først ble produsert. Denne steinen er en slags skifer, og likesom Duan-steinene kategoriseres She-rivsteiner etter hvilke gruver de kommer fra. Disse steinene er svarte, men det finnes en variant med små, gyldne merker.[4] She-rivsteiner ble først benyttet i Tang-tiden.[4]
  3. Tao(he)-rivsteiner (forenklet kinesisk: 洮(河)砚; tradisjonell kinesisk: 洮(河)硯; pinyin: Táo(hé)yàn) er fra steiner funnet på bunnen av elven Tao i provinsen Gansu.[5] Disse kom først i bruk i Song-tiden, og ble umåtelig etterspurte.[6] De har distinkte merker som for eksempel bølgemønstre i forskjellige sjatteringer.[6] Steinen er krystallinsk og minner om jade. Disse steinene er blitt svært sjeldne, og det er vanskelig å finne flere. De kan lett forveksles med grønn duan, som imidlertid ikke har det krystallinske særpreget.
  4. Chengni-rivsteiner (forenklet kinesisk: 澄泥砚; tradisjonell kinesisk: 澄泥硯; pinyin: Chéngníyàn) er laget av keramikk. Dette var noe man begynte med på Tang-tiden, etter sigende i Luoyang i Henan.

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Grønn Duan fra Songdynastiet. (Tilhører Nantoyōsō-samlingen, Japan.)
    Grønn Duan fra Songdynastiet. (Tilhører Nantoyōsō-samlingen, Japan.)
  • She fra Song, Kina. (Tilhører Nantoyōsō-samlingen i Japan)
    She fra Song, Kina. (Tilhører Nantoyōsō-samlingen i Japan)
  • Taohe fra Song, med inskripsjon fra Ming-tiden. (Tilhører Nantoyōsō-samlingen i Japan.)
    Taohe fra Song, med inskripsjon fra Ming-tiden. (Tilhører Nantoyōsō-samlingen i Japan.)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • T. C. Lai: Treasures of a Chinese Studio, Hong Kong, 1976.
  • Kitabatake Sōji og Kitabatake Gotei: Chūgoku kenzai shūsei (A Compendium on Chinese Inkstones), Tokyo, 1980.
  • Kitabatake Sōji og Kitabatake Gotei: Suzuri-ishi gaku (An Inkstone Encyclopedia), Tokyo, 1977.
  • Yin-ting hsi-ch'ing yen-p'u (An Imperial Catalogue of the Western Brightness Collection of Inkstones), 24 kapitler, forord 1778.
  • Yuuko Suzuki: Calligraphie japonaise : Initiation, Paris, Fleurus, coll. « Caractères » (no 4),‎ 2003, ISBN 2-215-07477-9 og 978-2-215-07477-9
  • Claude Durix: Écrire l'éternité : L'Art de la calligraphie chinoise et japonaise, Paris, les Belles Lettres, coll. « Architecture du verbe » (no 11),‎ 2000, 1e éd., ISBN 2-251-49013-2 og 978-2-251-49013-7

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Tingyou Chen (3. mars 2011). Chinese Calligraphy. Cambridge University Press. s. 43. ISBN 978-0-521-18645-2. 
  2. ^ China: Dawn of a Golden Age, 200-750 AD. Metropolitan Museum of Art. 2004. s. 108. ISBN 978-1-58839-126-1. 
  3. ^ a b Zhang, Wei (2004). The four treasures: inside the scholar's studio. San Francisco: Long River Press. s. 39–41. ISBN 1-59265-015-5. 
  4. ^ a b Zhang, Wei (2004). The four treasures: inside the scholar's studio. San Francisco: Long River Press. s. 48–49. ISBN 1-59265-015-5. 
  5. ^ «Gansu Tao Inkstone». chinaculture.org. Ministry of Culture, P.R.China. Arkivert fra originalen 24. mars 2014. Besøkt 3. november 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2014. Besøkt 24. mars 2014. 
  6. ^ a b Zhang, Wei (2004). The four treasures: inside the scholar's studio. San Francisco: Long River Press. s. 49–52. ISBN 1-59265-015-5. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]