Roberto Ardigò | |||
---|---|---|---|
Født | 28. jan. 1828[1][2][3][4] Casteldidone[3][4][5] | ||
Død | 15. sep. 1920[1][2][3][6] (92 år) Mantova[4][5] | ||
Beskjeftigelse | Filosof, pedagog, psykolog, politiker, sosiolog | ||
Embete | |||
Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1920) | ||
Medlem av | Accademia delle Scienze di Torino (1908–)[4] | ||
Roberto Ardigò (født 28. januar 1828 i Casteldidone, død 15. september 1920 i Mantova) var en italiensk filosof.
Ardigò var først prest, men forlot da han var i 40-årsalderen sitt religiøse standpunkt og drev utelukkende med undervisning, og ble i 1881 professor ved universitetet i Padova. Ardigò er stifter av den italienske positivismen, hans system framlagt i Opere filosofiche (11 bind, 1882-1918), skiller seg fra de andre positivistiske strømningene gjennom en mer våken kritikk og ved sterkt å framheve kunnskapteorien.[trenger referanse] Ardigò utelukker strengt hvert transcendent element og erkjenner ingen annen virkelighet enn den uendelige, universelle naturen, behersket av en utviklingslov, som virkeliggjøres ved en differensieringsprosess (han tenker seg en slags overgang fra det ubestemte til det bestemte).[trenger referanse]