Rolf Wallin | |||
---|---|---|---|
Født | 7. sep. 1957[1][2] (67 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Trompetist, komponist, musiker | ||
Utdannet ved | Norges musikkhøgskole University of California, San Diego | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Spellemannprisen for årets komponist (2011) Nordisk råds musikkpris (1998) |
Rolf Wallin (født 7. september 1957) er en norsk komponist, trompetist og performancekunstner.
Han har studert med bla. Vinko Globokar og Olav Anton Thommessen. I 1998 mottok han Nordisk råds musikkpris for verket Konsert for klarinett og orkester. Han ble tildelt Lindemanprisen i 2005 og Edvard-prisen i klassen samtidsmusikk for verket Strange News i 2008. Han vant Spellemannprisen 2011 i klassen for komponist for albumet Wire and String utgitt sammen med Bodø Sinfonietta, Christian Eggen, Siri Torjesen og Susanne Lundeng.
Som komponist kombinerer Wallin fritt datagenererte systemer og matematiske formler med intuitive tilnærminger, og de komplekse og samtidig plastiske teksturene i hans musikk minner om komponister som Xenakis og Ligeti. Wallins verkliste inneholder både instrumentale og elektroakustiske verk, absolutt musikk og scenemusikk. I 1987 mottok Wallin Norsk Komponistforenings pris “Årets verk” for ….though what made it has gone for mezzo sopran og piano, et verk som spinner rundt Osip Mandelstams modernistiske dikt Whoever finds a horseshoe. ...though what made it has gone trekker også veksler på Luciano Berios vokalverker og mer harmonisk orienterte komponister som Olivier Messiaen, men det er også et vitnesbyrd om Wallins egen tilnærming til komposisjon.[3]
Et sentralt tema for Wallin er bruken av såkalte ”fraktale” algoritmer til å utvikle musikalsk råmateriale, som han bearbeider ved hjelp av en vedvarende dialektikk mellom systematisk utregning og egen musikalsk intuisjon. Blant Wallins viktigste fraktal-baserte komposisjoner finner man verkene for kammerorkester, Onda di ghiaccio (1989) og Boyl (1995), orkesterverket Chi (1991), og kammermusikkverkene Stonewave (1990), ning (1991), og Solve et coagula (1992). Mange av disse har oppnådd internasjonal anerkjennelse og fremføres stadig i inn- og utland, - spesielt slagverkstykket Stonewave, som ble kåret til Beste Verk under ISCM Verdensmusikkdagene i Warszawa i 1992.[4]
I tillegg til bruken av fraktale algoritmer til å organisere prinsippene for rytme og melodi, har Wallin utviklet et harmonigenererende prinsipp han har gitt begrepet ”krystall-akkorder”. Disse harmoniske krystallene er basert på en tredimensjonal harmonisk modell, hvor tre hovedintervaller stadig gjentas, og dermed definerer tre dimensjoner av en krystall. Resultatet er syntetiske skalaer som gir Wallin en bred og variert harmonisk pallett som strekker seg fra ”konsonerende atonalitet” til skarpe dissonanser. Wallin har benyttet sinbe krystallakkorder i flere verk: før nevnte ning, Solve et coagula og Boyl; orkesterverkene Klarinettkonsert (1996) og Tides (1998); Ground (1997) for cello og kammerorkester og kammerverket Appearances (2002).[5]
Wallins senere verk har konsolidert hans internasjonale anseelse, noe som har resultert i flere bestillinger og fremførelser. I 1998 mottok han Nordisk råds musikkpris for sin Klarinettkonsert. Dette verket er representativt for Wallins nye, mer intuitive tilnærming til komposisjon, som også har ført til verk som Twine for xylofon og marimba (1995). Her har Wallin gitt musikerne en høy grad av frihet og lydverdenen er minimal. I tillegg til hans mange orkester- og kammermusikkverk har Wallin komponert en rekke multimediaverk (som det populære performance-stykket Scratch for ballong og Yo for computer og controller-dress), og skapt electroakustisk musikk for flere av Norges fremste samtidsdans-ensembler, koreografer og billedkunst. Blant hans komposisjoner finner man også to musikkdramatiske verk, som har mottatt gode kritikker: radiooperaen LautLeben, for jazzsangeren Sidsel Endresen og 4-kanals lydbånd (1999), og kammeroperaen Manifest (2000), basert på en samling tidligere modernistiske manifester. Som ...though what made it has gone, eksperimenterer disse verkene fritt med språk og ulike klangvalører i den menneskelige stemme, solo og i kombinasjon med andre medier.[6]
I de senere år har Wallin beveget seg gradvis bort fra sine ”krystall-akkorder” til en friere kompositorisk stil. Orkesterverket Act (2004) og ensemble-stykket The Age of Wire and String (2005) har blitt fremført en rekke ganger nasjonalt så vel som internasjonalt mens slagverkkonserten Das War Schön (2006) og det suksessfulle verket Strange News (2007) for fortellerstemme og orkester har mottatt gode kritikker ute og hjemme. Wallin har også fokusert på musikkdramatiske verk og et av de mest omtalte de senere år har vært operaen Elysium med libretto av Mark Ravenhill som hadde premiere på Den Norske Opera & Ballett våren 2016.[7] Verket ble senere samme år utvidet av Wallin til å inkludere lyd, stemmer og bevegelse for å skape et nytt verk, the Otheroom, som ble urfremført på ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival.[8]
Han ble nominert til Spellemannprisen 2008 i klassen samtidsmusikk sammen med Oslo Filharmoniske Orkester for albumet Act. Han ble også nominert til Spellemannprisen 2017 i klassen årets komponist for musikken til Peter Herresthal/Arctic Philharmonic/Øyvind Bjorå utgivelse Rolf Wallin: Under City Skin & Appearances.[9]