Romuald Jałbrzykowski | |||
---|---|---|---|
Født | 7. feb. 1876[1] Łętowo-Dąb | ||
Død | 19. juni 1955[1] (79 år) Białystok[2] | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest (1901–), katolsk biskop (1918–) | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Det keiserlige romersk-katolske teologiske akademi | ||
Nasjonalitet | Polen | ||
Gravlagt | Białystok Cathedral | ||
Utmerkelser | Tapperhetskorset (1922) Fortjenstkorset i gull (1938) Kommandørkors av Ordenen Polonia Restituta (1924) Storkors av Ordenen Polonia Restituta (1937) Fortjenstkors i gull med sverd (1944) (nominert av: Armia Krajowa) | ||
Romuald Jałbrzykowski (født 7. februar 1876 i Łętowo-Dąb[3] i Kongress-Polen i keiserdømmet Russland, død 19. juni 1955 i Białystok i Polen) var en polsk katolsk geistlig og første biskop av Łomża (1925–1926 av Vilna), senere erkebiskop av Vilna (Vilnius, Wilno) ((1926–1955), fra 1945 bare i den polske delen av erkebispedømmet Vilnius med sete i Białystok.
Romuald Jałbrzykowski studerte filosofi og teologi på Det keiserlige romersk-katolske teologiske akademi i Sankt Petersburg.[4] og ble presteviet for bispedømmet Sejny/Augustów den 9. mars 1901.
Pave Benedikt XV utnevnte ham til titulærbiskop av Cusae og hjelpebiskop i bispedømmet Sejny/Augustów 29. juli 1918. Erkebiskopen av Warszawa, Aleksander Kakowski, ordinerte ham til biskop den 30. november samme år. Medkonsekratorer var biskopen av Płock, Antoni Julian Nowowiejski og Warszawas hjelpebiskop Stanisław Gall, var blitt bispeviet to uker tidligere.
Etter oppløsningen av bispedømmet Sejny/Augustów og opprettelsen av bispedømmet Łomża ble han utnevnt 14. desember 1925 av pave Pius XI til første bispedømmebiskop der.
Bare seks måneder senere, den 24. juni 1926, ble han utnevnt til erkebiskop av Wilno.
Mens Jałbrzykowski residerte som erkebiskop av Wilno/Vilnius, var søster Faustina Kowalska nonne ved et kloster der, og hennes skriftefar var fader Michał Sopoćko. Erkebiskop Jałbrzykowski ga Sopocko tillatelse til å fremvise Den Guddommelige Miskunn-bildet for første gang noensinne under en messe den 28. april 1935, andre søndag i påsken.[5]:103–119
Erkebiskop Jałbrzykowski kjente Faustina, og hun hadde vært til skriftemål hos ham og fortalt ham om hengivelsen til den guddommelige miskunn. I januar 1936 dro søster Faustina for å se ham igjen for å diskutere en ny kongregasjon for den guddommelige miskunn, men han minnet henne om at hun hadde avlagt evige løfter til sin nåværende orden. Sommeren 1936 ga Jalbrzykowski sitt imprimatur for den første brosjyren om Guddommelige Miskunn-andakten, skrevet av fader Michał Sopoćko.[5]
I 1939, ett år etter søster Faustinas død, la erkebiskop Jałbrzykowski merke til at hennes spådommer om krigen hadde slått til, og tillot da offentlig tilgang til Guddommelige Miskunn-bildet-bildet. Det resulterte i store folkemengder og førte til spredningen av andakten til Sen guddommelige miskunn.[5]:156
I 1940, etter den sovjetisk-litauiske bistandsavtale som innebar at Wilno/Vilniusområdet ble overført til Litauen, ble Romuald Jałbrzykowski meddelt at han måtte flytte.[6] Etter tvangsflyttingen administrerte han i den grad det var mulig den polske delen av erkebispedømmet Vilnius fra 1945, med sete i Białystok.[4][7]
Han ble arrestert i 1942,[8] og fra 1942 til 1944 var han ffengslet av Nazi-Tyskland i klosteret i Marijampolė[3] og deretter deportert.[4]
Etter krigen returnerte han til Vilnius, men ble arrestert av NKVD.[4] Han ble så deportert til Polen i 1946,[4] som sovjetrusserne forsøkte å ødelegge erkebispedømmet Vilnius i Litauiske SSR. Jałbrzykowski ble angrepet i kommunistisk presse i 1953, og beskyldt foe å være «fiende av folkedemokratiet», og for «trusler mot patriotiske prester med ekskommunikasjon», og for å være «tjener av vatikansk imperialisme».[9]
Erkebiskop Romuald Jałbrzykowski døde i Białystok den 18. juni 1955.[3][4]
Han fikk sitt siste hvilested i krypten til Białystok-katedralen.
Hans episkopalgenealogi er: