Rudolf Wittkower | |||
---|---|---|---|
Født | 22. juni 1901[1][2][3][4]![]() Berlin[5][6] | ||
Død | 11. okt. 1971[1][2][3][4]![]() New York[6] | ||
Beskjeftigelse | Kunsthistoriker, pedagog, historiker, universitetslærer, skribent ![]() | ||
Ektefelle | Margot Wittkower | ||
Søsken | Werner Joseph Wittkower | ||
Nasjonalitet | Storbritannia USA | ||
Medlem av | American Academy of Arts and Sciences Accademia delle Scienze di Torino (1971–)[6] | ||
Utmerkelser | Serena Medal (1957) Alice Davis Hitchcock Award Guggenheim-stipendiet (1961) (arbeidsområde: arkitektur, byplanlegging, design)[7] |
Rudolf Wittkower (født 22. juni 1901, død 11. oktober 1971) var en tysk-britisk kunsthistoriker som spesialiserte seg på italiensk renessanse- og barokk-kunst og arkitektur.
Han ble født i Berlin av Henry Wittkower (1865–1942) og Gertrude Ansbach (Wittkower) (1876–1965). Han flyttet til London i 1933 med sin kone Margot Holzmann fordi de begge var jøder og måtte flykte fra Nazi-Tyskland. Han underviste ved Warburg Institute, University of London fra 1934 til 1956, da han ble oppnevnt som professor ved Durning Lawrence, Slade School of Fine Art, University College London i 1949 og flyttet så til USA for å arbeide ved Columbia University fra 1956 til 1969 hvor han ble leder for avdelingen for kunsthistorie og arkeologi.
Wittkowers Architectural Principles in the Age of Humanism var en dybdeanalyse av den venetianske arkitekten Andrea Palladio og hans forhold til 1500-tallets musikkteori.
Han ble post mortem tildelt Alice Davis Hitchcocks pris i 1975 for sin bok Gothic vs. Classic, Architectural Projects in Seventeenth-Century Italy.