Saeta (spansk; fra latin: sagitta «pil»[1]) er en sangform med religiøs tematikk som er knyttet til Kristi lidelseshistorie og Jomfru Marias smerter[2]) med sangteknisk innflytelse fra flamenco. Saeta fremstår som et særlig intensivt og individuelt uttrykk innenfor folkefromheten som viser seg blant annet under Semana Santa (Den stille uke) med dens prosesjoner i Andalusia. Det er da gjerne en enslig sanger eller sangerinne med tilstrekkelig avstand fra hverandre som fremfører dette fra balkonger over tilskuernes rekker langs prosesjonens vei.
Saetaen utviklet seg formodentlig til sin moderne form fra slutten av 1700-tallet, med melodiinspirasjon fra de katolske liturgiske psalmodier. Men den er eldre, med både monastiske og jødiske røtter.[3]
Manuel Ríos Ruiz: Introducción al Cante Flamenco (Madrid: Ediciones Istmo 1972).
Israel J. Katz: «Saeta». I: Ludwig Finscher (utg.): Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Zweite Ausgabe, Sachteil, Band 8 (Querflöte – Suite). Bärenreiter/Metzler, Kassel u.a. 1998, ISBN 3-7618-1109-8, Sp. 830–831
^Gerhard Graf-Martinez: Flamenco-Gitarrenschule. 2 bind. B. Schott’s Söhne, Mainz u. a. 1994 (= Edition Schott. 8253–8254), ISBN 3-7957-5083-0 og ISBN 3-7957-5765-7, her: Bind 2, S. 106.