San Lorenzo in Lucina | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Område | Roma[1] | ||
Plassering | Colonna (bydel i Roma) | ||
Bispedømme | Roma bispedømme | ||
Arkitektur | |||
Periode | barokkarkitektur | ||
Beliggenhet | |||
![]() San Lorenzo in Lucina 41°54′12″N 12°28′43″Ø |
San Lorenzo in Lucina er en basilica minor i det sentrale Roma, viet til martyren Laurentius. I ett av kirkens sidekapeller oppbevares en påstått del av grillristen av bronse som Laurentius ble sagt å lide martyrdøden på i år 258. Lucina er navnet på den romerske kvinnen som ga Marcellus I husly i sitt hjem under keiser Maxentius' kristenforfølgelser.
San Lorenzo in Lucina er en av Romas eldste kirker, bygget på 300- eller 400-tallet over et bolighus, trolig eid av romerinnen Lucina som ga rom for en ecclesia domestica i hjemmet sitt. En anne teori knytter kirkens navn til et gammelt tempel viet til gudinnen Juno Lucina, beskytter av fødende kvinner. I antikkens Roma kvinner hentet «mirakelvann» i tempelet, en skikk bekreftet ved oppdagelsen av en brønn som fremdeles finnes i krypten, en intakt mosaikk og freskomalte vegger.[2] I det bygget ble pave Damasus I (366–84) valgt til pave.
I 440 ble bygningen innviet til kirke av pave Sixtus III.[3] Pave Hadrian I lot kirken restaurere i 780, og en fullstendig ombygning ble foretatt av pave Paschalis II, etter at normannerne under Robert Guiscard i 1084 hadde rasert Roma.
I 1606 skjenket pave Paul V kirken til Francesco Caracciolo, stifter av ordenen Chierici regolari Minori, de såkalte cracciolini. På midten av 1600-tallet gjennomgikk kirken en omfattende ombygging; Cosimo Fanzago fikk i oppdrag å gi interiøret en barokk utforming. Ytterligere restaureringer ble gjennomført av Andrea Busiri Vici i årene 1856-60.[4] I 1927 ble porticoens middelalderutseende gjenskapt.
Interiøret huser blant annet Berninis byste av den portugisiske legen Gabriele Fonseca (død 1668), pave Innocens Xs livmedikus.[5]