Sandlupin | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Lupinus nootkatensis Donn ex Sims | |||
Populærnavn | |||
sandlupin[1] (alaskalupin, nootkalupin) | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | planter | ||
Divisjon | karplanter | ||
Klasse | blomsterplanter | ||
Orden | erteblomstordenen | ||
Familie | erteblomstfamilien | ||
Underfamilie | Faboideae | ||
Tribus | Genisteae | ||
Slekt | lupinslekta | ||
Miljøvern | |||
Fremmedartslista:[2] | |||
Økologi | |||
Habitat: | terrestrisk | ||
Utbredelse: | Europa og Nord-Amerika |
Sandlupin (Lupinus nootkatensis), også kalt alaskalupin, er en flerårig urt (staude) som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den formerer seg bare med frø. Sandlupinen, som trives på sand- og grusholdig mark, blir omkring 50-70 cm høy. Artsnavnet stammer fra Nootkasundet i Britisk Columbia, Canada. Siden 2016 er det forbudt å plante lupiner, herunder sandlupiner, i Norge.[3]
Sandlupinen stammer fra det nordvestlige Nord-Amerika, hvorfra den ble introdusert til Europa. Til Norge kom den med NSB, som brukte den til å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen sørover fra Stavanger. Derfra har planten spredt seg langs jernbanen og veinettet til store deler av landet. I dag er den kjent i 16 av landets fylker.
Arten startet sin ekspansjon fra Jæren på Sørvestlandet. Den ble observert i Stjørdal i 1911, Elverum i 1914, Eidsvoll i 1934, Ringsaker i 1942 og Gauldal i 1954. I senere tid har den også nådd helt nord i landet, der den er observert i Gamvik (Finnmark) i 2010. Arten har også okkupert store deler av Island og har stort potensial til spredning i litt kjøligere strøk, både i Norge og andre land.
I Fremmedartslista er sandlupin vurdert som svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og høy økologisk effekt.[2]