Short S.23 Empire
| Short S.23 Empire | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Flybåt, passasjerfly | ||
| Produsent | Short Brothers | ||
| Produsert | 1936-1940 | ||
| Passasjerer | 17 - 20 | ||
| Mannskap | 4 | ||
| Utviklet fra | . | ||
| Videreutviklet til | Short Sunderland | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 26,82 m | ||
| Høyde | 9,70 m | ||
| Vingespenn | 34,75 m | ||
| Vingeareal | 139 m² | ||
| Egenvekt | 10 659 kg | ||
| Vekt (lastet) | 18 370 kg | ||
| Motorer | Bristol Pegasus, hver 910 h/k | ||
| Topphastighet | 322 km/t | ||
| Marsjfart | - km/t | ||
| . m | |||
| Rekkevidde | 1 223 km | ||
| Klatrefart | . m/min | ||
Short Empire S. 23 var en passasjer-flybåt for 1930- og 1940-tallet som fløy mellom England og de britiske kolonier i Afrika, Asia og Australia. Det var produsert hos Short Brothers og var forløperen til Short Sunderland.
Konstruksjon og utvikling
[rediger | rediger kilde]Opprinnelsen til Empire flybåter lå i et krav fra Det britiske flyministerium som spesifiserte behovet for et passasjer- og postfly som skulle være forbindelsen til koloniene, spesielt Australia.
Short Empire ble offisielt kjent som «C-class», og hvert fly fikk navn som begynte med bokstaven C. Første flyet, G-ADHL Canopus ble ferdigstilt fra fabrikken i juni 1936 og sjøsatt 3 juli. I alt ble 42 Empire bygget, alle ved Shorts fabrikk i Rochester.
Tre av datidens største flyselskaper opererte Short Empire: Imperial Airways (og dets etterfølger; BOAC), Qantas og TEAL.
Den første serien av Short Empires, S.23 kunne frakte 17 passasjerer og to tonn last med 5 manns bersetning og holde en maksimalfart på 320 km/t.
Short Empire var konstruert for å operere på Imperial Airways ruter til Sør-Afrika, Australia og Afrika, hvor ingen strekning var lenger enn 750 km. Etter at alle planer var klare og byggingen igangsatt kom det signaler fra USA at det var ønskelig at flyet kunne settes inn i den rute over Atlanterhavet som var planlagt, men da rekkevidden for S.23 var mindre enn tilsvarende amerikanske fly Sikorsky "Clipper" som var planlagt for atlanterhavsruten måtte flyene modifiseres.
Siden Empire ikke hadde lang nok rekkevidde ble to flybåter; (Caledonia og Cambria) spesielt utrustet for langdistanse og ekstra brenstofftanker installert. Den første transatlantiske prøveflyvning ble utført den 5. juli 1937 fra Foynes, Irland samtidig med at et Pan Am Sikorsky S-42 fløy fra New York via Newfoundland og Labrador . Flyvningen over Atlanterhavet tok henholdsvis 15 og 12 timer.
Flyene i bruk
[rediger | rediger kilde]Frem til andre verdenskrig gikk flyene i regelmessige ruter til de britiske kolonier og over atlanterhavet. Under andre verdenskrig ble ruten fra De britiske øyer til Australia stoppet og en ny rute ble etablert fra Sydney til Durban via Kairo. Denne ble stoppet etter at Singapore falt, men satt igang igjen etter at japanske tropper ble kastet ut fra Burma og Malaysia.
Felttoget i Norge i 1940
[rediger | rediger kilde]I forbindelse med de britiske operasjonene i Bodøområdet i månedsskiftet april-mai 1940 var to Empire leid inn av det britiske forsvaret for å transportere britisk personell til Bodø i forbindelse med planer om å anlegge en flyplass i området. I løpet av 5 og 6. mai i ble flyene bombet av tyske fly og totalt ødelagt.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Parelius, Nils (1990). Krigsdagene i Bodø 9. april-20. mai 1940. Bødø: Krigshist. Gruppe.