Shukuba
Shukuba (japansk: 宿場, shukuba «herberge»), også kalt shukueki (shukueki, 宿駅, «skiftstasjon») var en form for rasteplasser eller stasjoner langs ferdleder i Edoperioden i Japan.
Stasjonen
[rediger | rediger kilde]Stasjonene var først bare poststasjoner, men med tiden vokste det frem forskjellige fasiliteter omkring disse rastestedene. De vanligste innslagene i en shukuba var:
- Seki-sho (関所)
grindporten til hver shukua der hver innpasserende ble kontrollert
- Toiya-ba (問屋)
kjernen i hver shukuba der rytterne og hestene som transporterte dokumenter, post og varer ble byttet ut mot utvilte som var stasjonert her. Toiya-ban var også en slags diversehandel
- Kōsatsu (高札)
oppslagstavler med shōgunens offisielle kunngjøringer
- Honjin (本陣)
overnattingsgårder for samuraier, adelsmenn og embetsmenn
- Hatago (旅籠)
vertshus og herberger for vanlige reisende
- Chaya (茶屋)
tradisjonelle tehus som også kunne servere mat og alkohol
- Shouten (店)
butikker med varierende tilbud rettet mot reisende
Historie
[rediger | rediger kilde]De tidligste shukubaer ble bygd allerede i Naraperioden og Heianperioden omkring de tidlige ferdselsveiene gjennom Japan.
I 1603 begynte man å bygge Gokaido (datidens 5 store ferdleder) under shogunen Tokugawa Ieyasu, den første shogunen av Tokugawaklanen. De første nye shukubaer ble bygd langs Tōkaidō. Veiene økte snart i betydning da den nye loven, (Sankin kōtai, «regelmessig nærvær») blant annet tvange lensherrene (daimyōene) til regelmessige besøk i shogunens hovedstad Edo.
Områdene omkring stasjonene vokste gradvis til små samfunn. Etterleddene «-shuku» eller «-juku» i mange japanske stedsnavn minner ofte om et tidligere rastessted langs en ferdselsåre.
Shukubaen Hakone-juku i Hakone hadde særlig betydning idet den også var grensestasjonen Hakone Seki-sho mellom regionene Kanto og Kansai.
I Meijiperioden i og med jernbanens inntog avtok ferdledenes og dermed shukubaenes betydning.
I dag har de fleste av de opprinnelige stasjonsbygningene forsvunnet, mens 10 shukubaer er blitt restaurert og er klassifisert som nasjonal kulturarv.