Simbang Gabi (tagalog for nattmesse) er en nidagers andaktsfull serie med messer som praktiseres av filippinske katolikker og aglipayanere på Filippinene i påvente av julefesten. Den ligner den nidagers serie messer ved daggry forut for juleaften praktisert for eksempel på Puerto Rico og som kalles Misa de Aguinaldo.
På Filippinene benyttes likeså uttrykket Aguinaldo Masses, og ikke minst om den siste av dagene i rekken av Misas de Gallo.
Simbang Gabi-messene på Filippinene feires daglig fra 15. til 23. desember (24. desember under annet navn) og finner sted på forskjellige tider fra som tidlig som 3 om morgenen til omkring 6 om morgenen.[1] På den siste dag av Simbang Gabi, det vil si på julaften, kalles gudstjenesten i stedet Misa de Gallo (spansk for «hanens messe» - henspiller på tidspunktet som er ved hanegal). Disse messene spiller en viktig rolle i filippinsk kultur.
Simbang Gabi tilkom tidlig under set spanske styre på de filippinske øyer som et praktisk kompromiss for jordbruket: Man begynte arbeidsdagen før soloppgang for å slippe å slite under den intense middagsheten ute på markene.
Skikken dateres til 1669. Prestene begynte å feire messe for bøndene tidlig om morgenen, i stedet for de aftensnovener som var vanlig i resten av den spanske verden. Denne tradisjonen som var så tett knyttet til den tilstundende julefest ble etterhvert et særtrekk i filippinsk kultur, og ble et uttrykk for gjensidig gavmildhet og hjelp.[2]
Filippinene er et jordbruksland kjent for sine mange rismarker og kokosnøtt- og sukkerrørsplantasjer. Mange leilendinger (også kjent som sacadas, campesinos og casamacs) måtte slite dagen lang med unntak av et avbrekk da solen stekte på sitt verste til middagstid. Ellers stod de på, for ikke å pådra seg sanksjoner fra den lokale encargado som administerte markene for den spanske landherre eller hacendero.
Mellom plante- og innhøstingstidene var det en avslappelse av kravene for den plikttjeneste som de innfødte var pålagt. De som var gamle nok til å yte fysisk arbeid ble omfattet av tributosystemet der man måtte yte gratisarbeid for det spanske kolonistyres byggeprosjekter. Kvinnene måtte også bidra ved å stelle dine grønnsakshaver (tumana) og være husholdningsstab for elitene.
Da juletiden tilstundet var det vanlig å holde novener om kveldene, men prestene merket at det var hardt for folk å delta etter dagens slit. Som et kompromiss begynte prestene å lese messer tidlig på morgenen mens det ennå var mørkt, før folk måtte ut på arbeidsmarken.
I løpet av den spanske era, og inn i den tidlige amerikanske perioden, ville sognebarna stort sett ikke ha noe å tilby til messens frembærelser av offergaver, bortsett fra sekker med ris, frukt og grønnsaker og ferske egg. Kirken ville dele produktene med menigheten etter gudstjenesten.
Etter messen kjøper og spiser filippinere høytidsdelikatesser som selges til frokost utenfor kirken. Bibingka (riskaker tilberedt med over- og undervarme) og puto bumbong (dampede lilla risbakverk, krydret med smør, revet kokos og brunt sukker) er populære, ofte sammen med tsokolate (varm sjokolade fra lokal kakao) eller salabát (ingefærte).
I dag er lokale delikatesser lett tilgjengelig i kirkens lokaler for menighetene. De særpregede puto bumbóng, bibingka, suman og andre risbakverk tilberedes på stedet. Latík og yema er søtsaker som selges til barn, mens kjeks som uraró (pilrot), barquillos, lengua de gato og otap (ladyfingers) også er tilgjengelig. Kapeng barako (en svært sterk kaffe dyrket i Batangas-provinsen), varm tsokolate eller salabat er hoveddrikkene, mens supper som arróz caldo (ris- og kyllinggrøt) og papait (geitgallegryte fra Ilocos-regionen) er også knyttet til denne tiden.
Den risbaserte maten ble tradisjonelt servert for å fylle magen til bøndene, siden ris er billig og allesteds nærværende. Bakverkene var fulle av karbohydrater, noe som kolonitidens filippinere trengte for arbeidet de påtok seg på rismarkene og i sukkermøllene.
Messen begynner vanligvis klokken fire om morgenen. Pave Sixtus V beordret at messen måtte finne sted før soloppgang siden det var innhøstingstiden,[3] ettersom bøndene måtte være på åkrene rett etter liturgien.[1]
Hvit er den liturgiske farge som er autorisert utelukkende for messer som feires innenfor rammen av novener, selv på søndager i advent; fiolett brukes til alle andre messer som blir sagt på dagtid, da disse fortsatt regnes som en del av adventstiden. Når det gjelder søndagsfeiringen av Simbang Gabi, er propriene (kollektbønnen, bønn over gavene, og bønner etter nattverden) sammen med lesninger hentet fra søndagsliturgien, men den liturgiske fargen er fortsatt hvit.
Filippinere feirer denne messen med stor høytidelighet og Gloria synges (som ellers er forbudt resten av dagen). Simbang Gabi feires også på kjøpesentre, vanligvis på åpne områder. Kardinal Luis Antonio Tagle frarådet feiringen av messe i kjøpesentra, bortsett fra når et kjøpesenter har sitt eget kapell.[4]
Kveldsfeiringer av Simbang Gabi holdes også fra 15. til 23. desember. Feilaktig beskrevet som «anticipated Simbang Gabi» siden vigilier eller antisiperte messer bare gjelder søndager og høytidspliktdager, er slike utbredte spesielt i urbane områder. Proprieleddene og lesningene som brukes for disse messene er imidlertid de som er foreskrevet for selve dagen. Selv om det praktiseres i noen menigheter, er det forbudt å «foregripe» proprier og lesninger som er foreskrevet for neste dag.
En velkjent folketro er at hvis man gjennomfører alle ni dagene av Simbang Gabi, kan Gud innfri et ønske som en del av novenens frukter.[5]
I likhet med den spanske tradisjon med å tenne små oljelamper på julaften, pryder filippinere hjemmene sine med paról, som er fargerike stjerneformede lykter. Disse antas å ha opprinnelig blitt brukt av de troende for å opplyse veien til kirken tidlig om morgenen, samt for å symbolisere Betlehemsstjernen. Paról fortsetter å være populære juledekorasjoner på Filippinene, like emblematiske som juletrær er i Vesten.
For å gi de troende en sjanse til å oppleve hvordan Simbang Gabi ble feiret under den spanske epoke.[6]
Den katolske kirke formaner sine troende til en rett religiøs forståelse av denne gamle skikken: «Simbang Gabi har blitt en av de mest populære tradisjonene i landet. Men det er ikke bare en tradisjon som feires fordi vi må gjøre det. Det er et viktig øyeblikk for oss, ikke bare fordi det styrker forholdet mellom familiens medlemmer, men også fordi det er en tid hvor vår tro intensiveres. Dette er tiden når vi stort sett føler Herrens nærvær fordi det er den åndelige forberedelsen til jul, Jesu Kristi fødselsfest. Det spiller ingen rolle om man har utholdenhet til å fullføre hele novenaserien eller ikke, det som virkelig betyr noe er hva som rører seg inne i hjertet. Velsignelsen avhenger ikke av antall deltatte messer, men det som er viktig er innstillingen til den person som mottar Herrens velsignelse.»