Skismøring

Rød Swix – festesmurning til bruk når det er ca. 0° C.
Den samme skismurningen etter den er lagt på langrennsski.

Skismøring (også skismurning og skismørning) er stoff som legges under skiene, enten for å oppnå bedre feste (festesmøring) eller for at det skal gli lettere fremover (glidsmøring) eller som en kombinasjon av disse.

Bruk

[rediger | rediger kilde]

Glidsmøring brukes på ski som bare skal gli og ikke behøver feste, slik som alpinski, hoppski og telemarkski samt langrennsski som brukes til skøyting (fristil). Glidsmøring brukes også på snøbrett. Langrennsski som skal brukes i klassisk stil, smøres med både glidsmøring og festesmøring. Glidsmøring brukes foran og bak på skiene, mens det i en festesone midt under skiene legges en festesmøring som skal gi godt feste i motbakker og på flatene ved diagonalgang.

Glidvoks i form av parafinvoks er den enkleste form for glidsmøring. I konkurransesammenheng brukes i tillegg pulver og topping.[1] Pulveret består av fluorkarboner mens toppingen, som kan bestå av metallpartikler eller grafitt og molybdendisulfid, legges på til slutt for å hindre vanninntrengning i skiene – de blir hydrofobe («vannhatende»)[2] Metall med halvlederegenskaper brukes for å forhindre statisk elektrisitet.[2]

Av festesmøringer er det to hovedtyper: tørrvoks og klister. Tørrvoks brukes ved tørr snø, det vil si i kuldegrader og temperaturer rundt null. Klister brukes ved våt snø og på skare og is. Både glidsmøring og festesmøring finnes i mange varianter til bruk under forskjellige temperaturer og forskjellige snøforhold.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Fra Husebyrennet (1879).
Tegning av Christian Krohg.
Martin Matsbo ca. 1935.

Allerede fra 1673 er det beskrevet bruk av bek og harpiks under skiene.[3] I 1733 er bruk av tjære, soltørket under skiene beskrevet av oberst Jens Henrik Emahusen i det første skiløperreglementet.[3] Bruk av kvae og talg er beskrevet brukt i samiske områder i 1740.[3] I 1761 heter det fra Elverum: «Naar Sneen hænger ved, bør Karlen altid være forsynet med Ister for at smøre Langskiet; thi ellers kommer han ikke langt».[4]

I 1860-årene var glidsmøring utbredt i Sierra Nevada i USA, der det ble konkurrert i det som senere ble utfor.[5] Skismøring ble kalt «dope», i betydningen impregneringsmiddel.[5] Frank Steward's Old Black Dope inneholdt «2 unser ambra, 1 spiseskje balsamedelgran, 1⁄4 unse furutjære, 1 spiseskje olje fra gran, 1⁄8 unse kamfer.»[6]

I 1884 ble voks av parafin brukt under Husebyrennet, i 1885 nøkkelost, salt og fett og i 1887 linolje.[3] I 1888 kom den første annonse for skismøring i Norsk Idrætsblad, Thranes Skismørelse markedsført av forretningsmannen O. Thrane.[3][7]

Fridtjof Nansen nevner bruk av flytende stearin under skiene i boka Paa Ski over Grønland fra 1890.[3] I 1897 ble skismøring for første gang patentbeskyttet, det ble gjort av Kristiania-litteraten Emil Selmer.[8] Denne ble kalt Fart og bestod av pulverisert metall, som oftest bronse innblandet i lakk. Da Henrik Angell i 1903 holdt skiskole for franske soldater i Briançon hadde han med seg denne skismøringen, derav det franske ordet for skismøring, fart.[8]

I 1900 tok William Sandberg i Uleåborg i Finland patent på en skismøring bestående av hvalrav, bergamottolje, bivoks, grafitt og vaselin.[3] Denne ble kalt Blixt.[8] I 1904 lanserte Kristiania-mannen Theodor Hansen som var far til skiløperen Thorvald Hansen, Record Tjærevoks, og i 1912 kom Fyk fra Alf Bjerckes Farvehandel på markedet.[9][1] Begge disse var glidsmøringer.[1]

I 1913 fikk Peter Østbye det første patentet, under navnet Østbyes klister, på en skismøring som både ga feste i motbakker og bedre glid i unnabakker.[3] Denne inneholdt tørrparafin, stearin, linolje, tjære og voks for å få glid, og dessuten harpiks (kvae) blandet med venetiansk terpentin for å få feste.[1] Dette var det som senere ble kjent som klistersmøring.[1] Klisteret ble etter hvert markedsført på tuber og kjent under navnet Mixolin universalklister. I 1918 brukte Thorleif Haug gummi (kautsjuk) fra sykkelslanger før Gråkallrennet i Trondheim.[3] Senere brukte han grammofonplater og kalosjer.[3]

Dansken Lars Brandstrup som drev Tyri fabrikker i Moss begynte på midten av 1930-tallet, i samarbeid med bladet Sportsmanden, å eksperimentere med skismøring med Sverre Kolterud og Martin Matsbo som skitestere. Utviklingen fortsatte våren 1937 i Rukkedalen i Hallingdal der skiløperne Lars Bergendahl, Arne Tuft og Kaare Busterud testet smøring i fire uker. To meteorologer og én ingeniør deltok også, det var første gang vitenskapsmenn deltok i utvikling av skismøring. I 1938 ble så smøringen Tyri lansert i fire typer med hver sin farge på emballasjen: Grønn for kald og tørr snø, gul for gammel og grovkornet snø, rød for våt snø, mens blå var skareklister.[1][10]

Den svenske næringslivsmannen Börje Gabrielsson som var administrerende direktør i legemiddelfirmaet AB Astra i Sverige var initiativtaker til å utvikle skismøring av kunststoffer istedenfor av naturlige stoffer. Produktutviklingen startet i 1943 og startet med grunnleggende forskning i regi av Kungliga Tekniska högskolan. Nye typer hydrokarboner hadde kommet som et biprodukt av petrokjemisk industri. Disse ble testet i laboratoriet og Martin Matsbo var også her med som testløper. Etter tre års utvikling ble Swix lansert 28. november 1946 i rødt, blått og grønt i festevoks og blått og rødt klister.[11][12][13]

Etter at glassfiberskiene overtok for treskiene i langrennssporten på 1970-tallet ble langrennsskiene smurt annerledes enn før. Den amerikanske skiløperen Bill Koch begynte med festesoner og glisoner på langrennsskiene.[14]

I 1984 tok det italienske selskapet Eni patent på et pulver med friksjonsnedsettende egenskaper. Pulveret består av fluorkarboner og ble utviklet basert på oppdagelser gjort av professor Gambaretto ved Universitetet i Padova. Swix kjøpte rettighetene til pulveret, og det markedsføres som glismøring under navnet CERA F.[1]

Under Ski-VM 2011 i Holmenkollrennene benyttet de norske løperne en topping av metallpartikler (legeringer mellom gallium og indium, tinn, sink, aluminium eller andre metaller) som gav ekstra god glid.[2]

Helsefare og fluorforbud

[rediger | rediger kilde]

Fluor er forbundet med helsefare. Flere dødsfall er mistenkt å ha med helsefarlig skismøring å gjøre.[15] Askerkvinnen Toril Stokkebø som hadde mange timer i smørebua, uttalte før hun døde av kreft i 2017 at fluor i skismøringen hadde forårsaket kreften, og dette ble støttet av kreftspesialistene på Radiumhospitalet.[16]

I 2019 ble fluor forbudt for barn under 16 år, og fra sesongen 2020/21 blir fluor forbudt for alle konkurrerende.[17]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter og referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g Gotaas
  2. ^ a b c UiO
  3. ^ a b c d e f g h i j Jakob Vaage (1977). Skismøringens historie. Skårer: Swix Sport International. 
  4. ^ «Milepeler i norsk skiidrett (2.9.2003)». Barnas Skiklubb. 26. juni 2009. Arkivert fra originalen 28. februar 2005. Besøkt 20. oktober 2010. 
  5. ^ a b Huntford, side 338
  6. ^ Huntford, side 339
  7. ^ Huntford, side 345
  8. ^ a b c Huntford, side 346
  9. ^ «Skihistorie». Skimuseet. Besøkt 22. oktober 2010. 
  10. ^ Huntford, side 349–350
  11. ^ «Swix tidslinje». Swix. Arkivert fra originalen 25. mai 2012. Besøkt 21. oktober 2010. 
  12. ^ Skispor fra 1952 til 1982 2:10 – NRK2 19. januar 2011
  13. ^ Huntford, side 350–351
  14. ^ Skispor fra 1952 til 1982 9:10 – NRK2 14. februar 2011
  15. ^ FLUOR I SKISMØRING: Det første kreftsjokket i smørebua. Dagbladet. Besøkt 5. oktober 2020.
  16. ^ Trebarnsmor døde av kreft – mente skismøring var årsak Arkivert 23. september 2020 hos Wayback Machine.. Budstikka. Besøkt 5. oktober 2020.
  17. ^ Randby, Geir (28. desember 2019). «Fellessmørjing av ski skal hindre fluorjuks». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 28. desember 2019. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]