Slaget ved Gadebusch

Slaget ved Gadebusch
Konflikt: Den store nordiske krig
Skisse over slaget
Dato 20. desember 1712 Sted Gadebusch 35 km sørøst for Lübeck 53°42'0,0"N 11°7'0,1"Ø Resultat Avgjørende svensk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark Sachsen
Kommandanter og ledere
Magnus Stenbock	Fredrik IV Jakob Heinrich von Flemming
Styrker
12 500	17 000
Tap
1400 døde og sårede	3000 døde, 2–4000 fanger

Slag under den store nordiske krig

Pühhajoggi · Narva · Düna · Rauge · Errastfer · Hummelshof · Kliszów · Nöteborg · Dorpat · Pułtusk · Jakobstadt · Poznań · Punitz · Gemauerthof · Grodno · Fraustadt · Kalisz · Golovtsjin · Moljatitsji · Lesnaja · Poltava · Perevolotsjna · Helsingborg · Køge · Fladstrand · Gadebusch · Bender · Pälkäne · Storkyro · Hangöudd · Femern · Rügen · Stresow · 1. Norgesfelttoget · Akershus festning · Nordkleiva · Stralsund · Dynekilen · Strömstad · Fredriksten  · Karolinernes dødsmarsj · Ösel · Russerherjingene · Stäket · Ledsund · Selånger

Slaget ved Gadebusch fant sted 9. desember^jul./ 20. desember 1712^greg. under den store nordiske krig mellom Sverige på den ene siden og Danmark og Sachsen på den andre.

Bakgrunn

Sverige hadde i 1712 mistet alle sine besittelser sør for Østersjøen til Danmark, Sachsen og Russland. Wismar og Stettin var beleirede. Sverige så det som svært viktig å ikke miste Stralsund, hvor de andre, allierte landene allierte landene hadde samarbeidet om beleiringen.

Den svenske generalen Magnus Stenbock hadde derfor utarbeidet et plan om å få overført en svensk hær til Pommern for å komme Stralsund til unnsetning. I september ble det sendt soldater sjøveien fra Karlshamn til Rügen, men forsyningene ble værende på skipene og disse ble angrepet og senket av den danske flåten. Det gikk fire uker innen den svenske hæren klarte å komme seg over fra Rügen til fastlandet. Stenbock bestemte da å dra vestover mot Mecklenburg for å unngå å måtte angripe den sterke russisk-saksiske hæren sør for Stralsund. Han fikk dermed friheten til å både kunne holde hæren samlet, eller dele den opp for slik å unngå at motstanderen kunne samle sin hær i et motangrep.

I begynnelsen av november slo svenskene leir vest for Rostock. Det ble inngått en fjorten dagers våpenhvile og denne gjorde at Stenbocks styrke gjenvant sin slagkraft, men samtidig fikk de danske styrkene under ledelse av Jobst von Scholten anledning til å rykke nærmere sine russisk-saksiske alliertes styrker. 3. desember nådde danskene frem til Gadebusch, og den 8. desember slo svenskene lei rundt 10 km øst for byen. Danskene flyttet da den etterfølgende natten til en bedre stilling tre km lengre sør.

Slaget

Den følgende morgenen dro den svenske oberst Bassewitz med en kavaleristyrke på 200 mann til hest ut for å undersøke fiendens plassering og styrke, og deretter fulgte resten av den svenske hæren i fem kolonner.

Da oberst Bassewitz traff på en fiendtlig feltvakt, som umiddelbart trakk seg tilbake, og Bassewitz kom da så nær at han kunne observere de danske stillingene.

Danske hadde i løpet av natten mellom 8. og 9. desember trukket seg ut av sin leir ved Gadebusch og tatt oppstilling i slagorden på et høydedrag i nærheten. På den ene siden hadde de en stor skog og på den andre siden var de beskyttet av elven som renner gjennom byen. Da den svenske obersten vendte tilbake med sin rapport, dro Stenbock selv ut på observasjon, til tross for at han fortsatt var svekket av sykdom. Han fant at danskene hadde tatt en slik oppstilling at han ikke kunne angripe flankene. Bakkedraget til høyre var besatt av noen danske bataljoner støttede av kavaleri og artilleri-enheter, kun rett i front var det en åpning som ikke var bredere enn rundt 300 meter som den svenske hæren måtte trenge igjennom under beskytning fra danskene. Danskene hadde imidlertid kun kanoner på sin høyre side, men ingen i skogen til venstre, og Stenbock bestemte seg for å beskyte de danske stillingene med kanoner og deretter rykke fram i front.

Klokken tolv om formiddagen rykket oberstløytnant Carl Cronstedt fram med 12 kanoner og begynte beskytningen av de danske stillingene på høydedraget. Da danskene trakk seg noe tilbake, ble angrepet i front innledet rundt kl. 13.00. Det ble harde kamper, og særlig det svenske Dalregementet mistet en stor del av sine offiserer. Det danske kavaleriet var de første til å vike plassen og begynne å trekke seg tilbake, mens de danske styrkene på den andre flanken hadde framgang. Men de måtte trekke seg tilbake sammen med kavaleriet. Samtidig begynte det å snø i løpet av formiddagen, og da danskene trakk seg tilbake i firetiden var det blitt for mørkt for svenskene til å oppta forfølgelsen. I tillegg var svenskene svekket etter store tap.

Generalløytnant Carl Gustaf Dücker, som lede svenskenes venstre flanke, fikk under slaget en kule i venstre kinnben, og kulen ble sittende fast i halsen hans. Oberst Palmfelt, som ledet svenske Västgöta-Dals regimentet fikk en kule i mellomgulvet og døde noen dager etter slaget.

På den danske side klarte de to øverstkommanderende grev Jakob Heinrich von Flemming og den danske kongen Frederik IV og komme seg unna, mens generalmajor Daa og brigader Bülow døde. Generalmajor Mörner ble tatt til fange, men ble senere løslatt.

Virkninger

Slaget ble ble ingen avgjørende seier for svenskene i og med at en stor del av de danske og sachiske styrkene klarte å slippe unna- Likevel oppnådde Stenbock å bryte den jernring som motstanderne hadde lagt rundt Sverige. Dette var den siste store for det svenske stormaktsveldet, men fikk ikke så stor strategisk betydning.

Videre førte seieren til at osmanene satte fri Karl XII da meldingen om denne nådde osmanene. Karl XII var holdt i fangenskapet etter sammenstøtet i Bender, og han kunne planlegge tilbakereisen til Sverige.