– Det er en taktikk som består i å selv utføre bombeattentater og å gi andre skylden. Med «spenning» hentydes til emosjonell spenning som utløser en følelse av frykt. Med ordet «strategi» refererer man til det som øker folkets frykt overfor en spesiell gruppe.
Dr. Daniele Ganser, sveitsisk historiker, fredsforsker og dosent ved det historiske seminar, Universitetet i Basel.[1]
En spenningskapende strategi (italiensk: strategia della tensione) er en måte å oppnå makt på ved å splitte, manipulere og kontrollere folkeopinionen gjennom frykt, propaganda, desinformasjon, psykologisk krigføring, agent provocateurer og terroristhandlinger under falskt flagg.
Begrepet ble første gang brukt i en artikkel i avisen The Observer den 7. desember 1969. Avisen hevdet at USA samarbeidet med den daværende fascistiske greske regjeringen i å støtte fascistiske og nynazistiske terrorgrupper. Hensikten skal ha vært å spre panikk i befolkningen og utløse krav om en «sterk regjering» (diktatur) i Italia og Tyrkia, der de demokratiske institusjonene ifølge noen observatører ble truet av kommunistpartiene. Teorien er ikke alment akseptert, ettersom det ikke finnes beviser på at USAs regjering var direkte involvert i terrorhandlinger.
Begrepet ble igjen brukt under rettssakene i kjølvannet av terrorhandlingene i Italia på 1970-tallet og 1980-tallet, som blant annet ble utført av nyfascistiske terrorister med tilknytninger til organisasjonene Ordine Nuovo, Avanguardia Nazionale og Fronte Nazionale. De er også knyttet til Organizzazione Gladio, som var Italias forgreining av NATO-alliansens hemmelige hær Stay Behind.
|dato=
(hjelp)