I 2018 hadde 87,6 % av befolkningen finsk som morsmål.[3][4] De fleste i Finland som ikke har finsk som morsmål, behersker det som andrespråk.[5] Finsk tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren. Finsk er dermed i nær slekt med estisk og enkelte minoritetsspråk i russiske Øst-Karelen og Ingermanland. Samisk er en fjernere slektning. Finsk kan deles inn i østfinske og vestfinske dialekter. Det moderne finske skriftspråket tok form på slutten av 1800-tallet, og det har siden blitt landets førende kulturspråk.[6][7]
5,2 % hadde svensk som morsmål i 2018. Holdes Åland utenfor, var andelen svenskspråklige 4,8 %.[3][4] De finlandssvenske dialektene har særdrag i uttale, grammatikk og ordforråd som skiller dem fra dialektene i Sverige. Den dannede dagligtalen i byene kalles «høysvensk».[8][9] De fleste finlandssvensker bor langs kysten; i Österbotten fra Karleby i nord til Kristinestad i sør, og i skjærgården sør for Åbo og i Nyland vestover til Kymmene älv. Nyland har blitt forfinsket, ettersom finskspråklige har flyttet inn til Helsingfors.[8][10][11] På Åland er det svenske språket enerådende. Ålandsdialekt er nærest beslektet med upplandsk, og ålendingene pleier ikke å regne seg som finlandssvensker.[2][12]
Historisk sett har finlandssvensker flest levd som bønder og fiskere, men det svenske språket har også stått sterkt i byeliten, som har båret det som kulturspråk. Siden 1800-tallet har svensk språk blitt fortrengt av finsk. Finlandssvenskene har vært overrepresentert i utvandringen til Sverige og Amerika. Spørsmålet om finlandssvenskenes etnisitet har vært betent i Finland, og det blir i dag nedtonet av både svensk- og finskspråklige. Mange lever i tospråklige hjem.[8][10][11][13]
Staten har finsk og svensk som likeverdige offisielle språk. Kommuner med en viss andel svenskspråklige er offisielt tospråklige. Enspråklige svenske kommuner finnes bare på Åland. Det undervises i svensk som andrespråk i finskspråklige skoler, og omvendt.[10][14] De fleste finner behersker også engelsk eller et annet fremmedspråk.[15][16]
^«Finska»(svensk). Institutet för de inhemska språken. Besøkt 11. februar 2021.
^Koivusalo, Esko og Piehl, Aino (1997). «Finska språket». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk(svensk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 110–129. ISBN82-7099-274-7.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Karlsson, Fred. «finska språket». Uppslagsverket Finland(svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021.
^abcReuter, Mikael (1997). «Svenskan i Finland». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk(svensk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 95–109. ISBN82-7099-274-7.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
^abcHedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 19–24. ISBN91-506-1788-5.
^abFougstedt, Gunnar og Westerholm, John. «finlandssvenskar». Uppslagsverket Finland(svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Hedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 63. ISBN91-506-1788-5.