Straffeslag (ishockey)
Straffeslag er et begrep innen idrettsgrenen ishockey. Et straffeslag tildeles en spiller for å gjenopprette en scoringsmulighet som ble tapt som et resultat av en forseelse begått av det motsatte laget.
Dommeren plasserer pucken på midten av banen hvoretter spilleren som tar straffeslaget skal, når dommeren blåser i fløyen, spille pucken derfra og forsøke å score på målvakten. Pucken må holdes i bevegelse mot motstanderens mållinje, og når pucken er skutt anses straffeslaget som fullført.
Ved et straffeslag finnes det forskjellige taktikker til å prøve å finte ut målvakten. De fleste vil forsøke å finte ut målvakten med en dragning, tvinge målvakten ut av posisjon og dermed skape en bedre målsjanse («deke» på engelsk). Spillere som Peter Forsberg, Pavel Datsjuk, Martin St. Louis og Mats Zuccarello er kjent for å bruke denne taktikken. Det er heller ikke uvanlig at man bare forsøker å skyte med et raskt, nøyaktig skudd uten å finte målvakten («snipe» på engelsk, etter «sniper», dvs. skarpskytter). Snipere som Markus Näslund og Brett Hull er kjent for å bruke denne taktikken. Sjeldent vil en spiller forsøke seg på et slagskudd eller håndleddsskudd. Som regel skjer dette hvis spilleren har høy tiltro til skuddet sitt eller man vil forsøke å overraske målvakten. Løpere som Brian Rolston, Todd Bertuzzi og Daniel Sedin og backen Chris Pronger har med suksess brukt denne taktikken. Ingen mål kan dog scores på en retur av noe slag eller gjennom bevegelsen «spin-o-rama» (hvor spilleren fullfører en 360 ° sving når den nærmer seg målet).
Straffeslagskonkurranse
[rediger | rediger kilde]I kamper der man må ha en vinner (for eksempel i utslagsturneringer) kan kamper bli avgjort med såkalt straffeslagskonkurranse, dersom kampen ikke avgjøres etter ordinær tid (eller etter spilleforlengelse).
I straffeslagskonkurransen skal begge lag ta enten fem eller tre straffer hver med forskjellige spillere. Spillerne på begge lag skal ta straffeslagene annenhver gang helt til det avgjørende målet er scoret. Hvis stillingen fortsatt er uavgjort etter at begge lag har tatt fem straffeslag, skal prosedyren fortsette med en tie-break-duell med en spiller fra hvert lag. Lagene bytter rekkefølge på hvem som skyter først. Kampen avsluttes så snart en duell mellom to spillere gir det avgjørende resultatet.
I internasjonal ishockey (hvor man følger IIHFs reglement) kan straffene i tie-break-duellen tas av de samme spillerne som tidligere har blitt brukt i straffeslagskonkurransen (dvs. at samme spiller kunne ta alle straffene for sitt lag i tie-break-duellen). I National Hockey League (NHL) derimot må alle spillerne ta straffer før en spiller igjen kan ta en straffe.
Internasjonale turneringer
[rediger | rediger kilde]Straffeslag blir ofte brukt i internasjonale turneringer (formelt kalt «Game Winning Shots», GWS).[1]
Straffeslagskonkurranser ble sammen med spilleforlengelse innført av IIHF og Den internasjonale olympiske komité (IOK) i 1980 for å avgjøre plasseringskamper i OL som var uavgjort etter ordinær spilletid. Første kamp som ble avgjort etter straffeslagskonkurranse skjedde under Vinter-OL 1988 i plasseringskampen mellom Norge og Frankrike (Frankrike vant 8–6).[1][2]
Fra 1980 til 2007 skulle begge lag velge fem skyttere til å ta straffeslagene. Fra 2007 til 2019 skulle lagene kun velge tre skyttere. Siden 2019 har man gått tilbake til å bruke fem skyttere.[1] Samtidig fjernet man straffeslagskonkurransen fra VM- og OL-finalen og erstattet dette med repeterende ekstraomganger av 20 minutters varighet med sudden death-format.[2]
NHL
[rediger | rediger kilde]Siden 2005/06-sesongen har man i National Hockey League (NHL) benyttet straffeslag i grunnserien hvis kampen var uavgjort etter 5 minutters spilleforlengelse. Hvert lag velger tre skyttere som skal ta straffeslagene. I motsetning til de internasjonale turneringene så skal alle lagets spillere (bortsett fra målvakten) forsøke innen man kan bruke en av spillerne for andre gang.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c IIHF Official Rulebook 2024/25 (PDF). International Ice Hockey Federation. 2024. s. 138–140.
- ^ a b Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 4, 6.
- ^ National Hockey League Official Rules 2024-2025 (PDF). National Hockey League. 2024. s. 130–131.