Svartstikkelsbær | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Ribes divaricatum Douglas | |||
Populærnavn | |||
svartstikkelsbær[1] (piggrips) | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | planter | ||
Divisjon | karplanter | ||
Klasse | blomsterplanter | ||
Orden | Sildreordenen | ||
Familie | ripsfamilien | ||
Slekt | ripsslekta | ||
Miljøvern | |||
Fremmedartslista:[2] | |||
Økologi | |||
Habitat: | skog og kratt | ||
Utbredelse: | Nord-Amerika |
Svartstikkelsbær (Ribes divaricatum) er en løvfellende busk i ripsslekta. Den vokser vilt langs den nordamerikanske stillehavskysten.
Den blir 1–3 m høy og har 5–20 mm lange torner i bladhjørnene. Bladene er tre- eller femflikede, og innskjæringene går omtrent halvveis inn til midten. Blomstene sitter 2–4 sammen i klaser. Blomsterbunnen er grønn eller purpur, 1,5–3,5 mm lang og kan være glatt eller hårete. Begerbladene overlapper ikke og er tilbakebøyde, røde eller purpurgrønne og 3,4–6 mm lange. Kronbladene er hvite, rosa eller røde, 1,2–3 mm lange og sitter kant i kant eller overlappende. Pollenbærerne er 2,5–3,5 ganger så lange som kronbladene. Modne bær er purpursvarte, 6–12 mm i diameter og velsmakende.
Det er tre varieteter av arten:
Svartstikkelsbær plantes i hager og brukes spesielt til klipte hekker. Den tåler kjølig kystklima med mye vind og regn og vokser for eksempel fint i Tromsø, som ligger i herdighetssone 7. Fugler eter bærene og sprer frøene ut i naturen, og den har forvillet seg noen steder i Norge. En antar likevel at arten ikke vil gjøre skade i norsk natur.