Sven Lidman | |||
---|---|---|---|
Født | 30. juni 1882 Karlskrona | ||
Død | 14. februar 1960 (77 år) Stockholm | ||
Beskjeftigelse | Poet Forfatter Pinseleder | ||
Utdannet ved | Uppsala universitet (1900–1904)[1] | ||
Ektefelle | Carin Thiel (1908–1917)[2] Brita Lidman (1920–1960)[2] | ||
Mor | Olga Catharina Elisabeth Lidman | ||
Barn | Ulla Lidman-Frostenson Sven Lidman Sam Lidman Eva Berggrén Bibi Langer | ||
Nasjonalitet | Svensk | ||
Gravlagt | Gamla griftegården, Linköping[3] | ||
Språk | Svensk | ||
Medlem av | Les quatre diables | ||
Utmerkelser | De Nios Stora Pris (1943) | ||
Carl Hindrik Sven Rudolphsson Lidman (født 30. juni 1882 i Karlskrona, død 14. februar 1960 i Stockholm) var en svensk forfatter og lederskikkelse innen pinsebevegelsen i Sverige.
Lidman studerte ved Uppsala universitet og var i studietiden medlem av den litterære gruppen Les quatre diables sammen med Sigurd Agrell, John Landquist og Harald Brising.
I 1901 tok han forbredende til jusstudiet, og ble reservesekondløytnant i 1903. Han innledet forfatterskapet stt med poesi i 1904 til 1908 med diktsamlingene Pasiphaë, Primavera, Källorna og Elden på altaret samt versedramaene Imperia og Härskare, et verk påvirket av Oscar Levertin.[4]
Han gikk deretter over til prosa, og skrev romaner med moralistisk og patriotisk patos som Stensborg (1910), Thure-Gabriel Silfverstååhl (1910), Köpmän och krigare (1911), Carl Silfverstååhls upplefvelser (1912) samt Tvedräktens barn (1913).[5]
I første verdenskrig ble Lidman sammen med blant andre uppsalavennen Yngve Larsson en viktig deltager i aktivistbevegelsen som forsøkte å få Sverige med i krigen på Tysklands side. Han var redaktør for tidsskriftet Svensk Lösen i årene 1916-1918 og gav ut Det levande fäderneslandet. En bok om Svensk aktivism 1916.[6]
Etter debuten som poet ble Sven Lidman av mange regnet som en av landets fremste forfattere. I romanen Köpmän och krigare forsøkte han å skape en slags syntese av de aristokratiske tradisjonene som han fra gammelt av elsket og den finansielle virkekraften som han senere ble fengslet av. I tittelen på boken lå en programerklæring. Den litterære injen tok en ny retning da han i 1917 hadde en frelsesopplevelse. Etter en utmattende skilsmisse fra Carin Thiel søkte han seg til religionen, blant annet til den katolskinspirerte mystikken. Han jobbet også med den store oversettelsen av Augustins Bekjennelser.
Han fikk stor oppmerksomhet da han i 1921 sluttet seg til pinsebevegelsen, der han ble kjent som en stor taler og en fremragende predikant. Sammen med Lewi Pethrus inntok han en ledende rolle i bevegelsen. I årene 1923-1950 gav han ut flere prekensamlinger. Lidman ble imidlertid utstøtt fra bevegelsen i 1948 etter uenighet med Pethrus, blant annet om pinsebevegelsens sekulære virksomhet. Til uenigheten hørte for eksempel spørsmålet om man skulle gi ut avisen Dagen, noe Lidman var imot. Han mente Evangelii Härold som han selv var redaktør for i årene 1922-1948, var nok. Lidman og Pethrus ble forsonet i 1953, men noe videre samarbeid var ikke lenger mulig.
Til Sven Lidmans bekjentskapskrets hørde mange av tidens store forfattere og kulturarbeidere. Gjennom ekteskapet med Carin Thiel, datteren til finansmannen og kunstmesénen Ernest Thiel, kom han i nær kontakt med Bonnierfamilien. Carin Thiels mor Anna, født Josephson, var søster til Karl-Otto Bonniers kone Lisen. Carin var derfor kusine med blant andre Tor Bonnier og hans søstre Elin, gift med Yngve Larsson og Greta, gift med Tor Berg.[7][8] Bokforleggeren Tor Bonnier ble en av Lidmans venner resten av livet.
En av Sven Lidmans åndelige sanger O salighet, o gåtfullhet, diktet i 1918, er tatt med i flere svenske kirkers salme- og sangbøker, blant annet i Den svenska psalmboken 1986. Den er også med i Norsk salmebok 2013.
Svenska Akademien hedret Lidmans minne og forfatterskap gjennom at på 2000-tallet gi ut akademimedlem og litteraturprofessor Knut Ahnlunds store arbeid om Sven Lidman. Svenska Akademien lot også i 1992 prege en jubileumsmedalje i gull til 100-årsminnet av Sven Lidmans fødsel.