Svill er et horisontalt bygningselement av trevirke.
I bindingsverk og stavverk (som stavkirker) ligger svillen eller bunnsvillen nederst i veggen og bærer stendere eller stolper. I stavverk består den bærende veggrammen av stolper kalt staver og mellomrommet er fylt med stående planker med en tapp i enden som er felt inn i svillen. I hjørner på stavkirkene er svillene gjæret eller laftet sammen og dette hjørnet er i sin tur felt sammen med hjørnestolpen. Svillene i stavkirkene er trapesformede i tverrsnitt og har som regel stor høyde slik at de tåler stor vertikal belastning.[1] I stavkirkene er svillene normalt bundet sammen av en ramme av grunnstokker. Denne konstruksjonen, med stolper som står på sviller bundet sammen av grunnstokker, er karakteristisk for de eksisterende stavkirkene. Stolpekirker med jordgravde stolper (staver) mens palisadekirker har rader av stokker slått ned i jorden. I grindbygg, særlig på Vestlandet, står stolpene oftest uten syllstokk uavhengig av hverandre på steiner.[2][3][4]
Øverst i første etasje bærer stenderne en rem på Østlandet også betegnet toppsvill.[5] I etasjeskillet ligger bjelkene på remmen, og bjelkene bærer svillen for neste etasjes stendere. Øverst rem eller svill i veggen bærer loftsbjelker og ofte sperrer.
I lafteverk utgjør den nederste stokken en bunnsvill[1] som ofte kalles syll eller syllstokk. Syllstokken er som regel grovere enn de andre stokkene og formen er ofte tilpasset fundamentet.[6][7] Ifølge Peter Anker og Arne Berg kalles også bunnsvillen i stavkirker for syllstokk.[8][9]
Om jernbanesviller brukes ofte ordet i entallsformen sville.[10][11]