Sykkelpakking[1][2] (engelsk: bikepacking) er hvordan man pakker en sykkel for tursykling. Likt som for ryggsekkturisme er lettpakking et populært tema innenfor sykkelpakking.[3] Oppakning kan gjøres på alle typer sykler, og spesialiserte tursykler har ofte festepunkter fra fabrikk som lav frontbærer og bagasjebrett,[4] men de fleste typer sykler kan utstyres med rammeveske (festet i hovedtriangelet), seteveske (festet i setepinnen, «seterakett»), overrørveske og styreveske.
Begrepet bikepacking er tidligst kjent fra mai 1973 i artikkelen Bikepacking Across Alaska and Canada i National Geographic Magazine,[6] hvor skribenten Dan Burden beskrev 30 syklister som prøvde seg på tursykling i den såkalte «Hemistour Bicycling Expedition» fra Alaska til Argentina. Oppakningen ble beskrevet som å bestå av sidevesker, styrevesker, og det man fikk over bagasjebrettet. Ryggsekk var ikke aktuelt siden det var snakk om lange turer, og sykling med sekk kan bli slitsomt etter et par titalls kilometer.[7]
I 1980-årene ble det populært med såkalte bikepacking races i Alaska, som er langdistanse-turritt hvor rytterne sykler med oppakning og er selvforsynte.[8] Et eksempel på et slikt ritt var det 320 km lange IditaBike (som spiller på navnet til det kjente hundeløpet Iditarod) som ble startet av Joe Redington Sr. Ut av 26 personer som startet med det som var vanlige terrengsykler på den tiden var det 13 som fullførte.[9]
I 2006 populariserte Arizona Trail Race sporten, og sporten fikk større oppmerksomhet gjennom en 2008-artikkel i Outside Magazine med tittelen The World's Toughest Bicycle Race is not in France,[10] samt med 2010-filmen Ride the Divide.[11]
I 2010-årene fikk begrepet ny oppmerksomhet da det begynte å bli populært å pakke opp og bruke terrengsykler som tursykler med rammeveske, seteveske, overrørveske og styreveske,[9] altså mer «integrert» i sykkelen, i motsetning til tradisjonell tursykling hvor utstyret ofte pakkes utpå sykkelen med sidevesker på bagasjebrett og lave frontbærere. Uten sidevesker kan man få opppakkningen nærere sykkelens massesenter som kan gi bedre kjøreegenskaper, og nærere rytteren hvilket kan gi lavere luftmotstand.[12] Mindre som stikker ut av sykkelen er også en fordel dersom man sykler i terrenget siden sykkelen blir mindre utsatt for å hekte seg i vegetasjon.