Sūtraen med uendelig mange betydninger

Sutra med uendelig mange betydninger
Gullskrift og farge på blått papir, 13.-14. århundre, Japan
orig. Wúliángyì jīng (無量義經)
Amitārtha sūtra (अ्इतार्था सूत्र)
SpråkKinesisk
SjangerHellig tekst innen mahāyānabuddhismen

Sūtraen med uendelig mange betydninger (rekonstruerte sanskrit-titler: *amitārtha sūtra[1] og *anantanirdeśa sūtra;[2] devanagari: अ्इतार्था सूत्र[1] og अनन्त निर्देश सूत्र;[2] tradisjonell kinesisk: 無量義經; pinyin: wúliángyì jīng, koreansk: 무량의경, hangul: muryangŭi kyŏng; japansk: ムリョウギキョウ; rōmaji: muryōgi kyō; vietnamesisk: vô lượng nghĩa kinh) er en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. Teksten er bevart i den kinesiske buddhistiske kanon, og ble oversatt til kinesisk i én bokrull i året 480 e.Kr. av munken Dharma-jātayaśas (曇摩迦陀耶舍, Tánmó jiātuóyēshè) fra Magadha, India.[1][3] I en kinesisk katalog over oversettelser som ble samlet mellom år 627 og 649, «nedtegnelse om fortidige og nåtidige oversatte skrifter» (古今譯經圖紀, gujin yijing tu ji), heter det at oversettelsen fant sted «i det tredje år av Jiànyuán (keiser Gao) i Chao-t'ing klosteret (朝亭寺) i Guangzhou under det sørlige Qi-dynastiet.»[4] Samme år ble en annen oversettelse foretatt av den indiske munken Guņabhadra,[1] som også kom fra Magadha, men denne oversettelsen gikk tapt i året 730.

Sūtraen med uendelig mange betydninger er ikke bevart på sanskrit,[5] og finnes heller ikke i den tibetanske buddhistiske kanon. Flere vestlige orientalister beskriver sūtraen som en apokryfisk tekst, som sammen med sutraen om evig liv og Amitabhasutraen bidro til å forme det rene lands buddhisme i Kina.[3][6][7] I så måte er den blitt karakterisert som en retrospektiv konstruksjon.[5][8]

Første kapittel av lotussūtraen omtaler en tekst med samme tittel. I oversettelsen til Kumārājīva heter det at «på denne tid forkynte den verdensærede Ene (Buddha)... den mahāyāna sūtra som kalles «uendelig mange betydninger» (sanskrit: anantanirdeśa-pratișțhāna)... Da Buddha var ferdig med å forkynne denne sūtra, satte han seg med benene sine i kors i lotus-stillingen, og gikk inn i den samādhi som befinner seg i dimensjonen av uendelig mange betydninger».[2][9] Tiāntáiskolen i Kina betraktet denne lille teksten som en prolog til lotussūtraen.[10] På samme måte betraktet den sūtraen om meditasjon på Samantabhadra som en epilog til kapittel 28 av Kumārājīvas oversettelse. De tre tekstene ble gruppert sammen under navnet «den trefoldige lotussūtraen».[2][10] I Japan ble denne tradisjonen overtatt av skolen Tendai-shū og av den religiøse reformatoren Nichiren (1222–1282). Nichiren kalte lotussūtraen for Hokkekyō Ichibu Hachikan Niju Happon – «lotussūtraen, en bok, 8 bind, 28 kapitler». Og disse tre tekstene kalte han Hokkekyō Jikkan – «ti bind av lotussūtraen».

Tidlig på 800-tallet skrev Saichō (767–822), grunnleggeren av Tendai-shū, en kommentar til teksten i tre bokruller under tittelen Muryogi kyō ron (注無量義經, ちゅうむりょうぎきょう).[11]

I buddhismen har begrepet «uendelig mange betydninger» to forskjellige former for meningsinnhold. På den ene side kan det referere til de utallige tilsynekomster av fenomener i den fysiske, synlige verden, som frembringes av den eneste sanne, rene verden. På den andre side kan det referere til kilden til den uendelige mengden med fenomener. Denne kilden er «de ti slikheter», som er det sanne aspektet ved alle ting, den sanne natur til alle former i universet. I lotussūtraen brukes begrepet om en form for samādhi, en bevissthetstilstand hvor man er ett med denne kilden.

Plassering i den kinesiske buddhistiske kanon

[rediger | rediger kilde]
Tripițaka Koreana ved Haeinsatempelet i Sør-Korea.
Foto: Ken Eckert (Mai 2010)

Utdypende artikler: den kinesiske buddhistiske kanon, Tripițaka Koreana og Taishō Shinshū Daizōkyō

  • I den xylografiske utgaven av Tripițaka Koreana, som oppbevares i Haeinsatempelet i Sør-Korea, er den tekst nr 114 og befinner seg i bind 265.[12][13] Dette er også tilfelle i en xylografisk kopi som finnes også ved East Asiatic Library i University of California, Berkeley.[12][13] Blokken som ble brukt til trykkingen av teksten ble gravert i år 1245, og bærer nummereret 129 (鳴); denne nummereringen ble brukt til å dele det opprinnelige settet med blokker opp i mindre enheter. I den fotografisk gjengivelsen Koryŏ taejanggyŏng (KDJK) som ble publisert av Dongguk University i 1976,[14] er den tekst nr 114 og befinner seg i bind 9, sidene 715–722.[14] I Han'gŭl taejanggyŏng (HDJK), en oversettelse til moderne koreansk fra 1965,[15] befinner den seg i bind 39.[15] I den moderne koreanske oversettelsen Han'gul taejanggyong kanhaeng mongnok, er den tekst nr 269.
  • I Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新脩大藏經), «Tripiṭaka publisert under Taishōperioden (1912–1926)», befinner den seg i bind 9, som tekst nr 276.[16]
  • I Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經), «Kinas skattkammer av buddhistiske tekster», som ble utgitt i Beijing i perioden 1984–1996, er den tekst nr 122 i bind 15
  • Den er tekst nr 133 i katalogen over kinesiske buddhistiske tekster, Dàmíng sānzáng shèngjiào mùlù (大明三藏聖教目錄), som ble publisert av Bunyiu Nanjio (1849–1927) i 1883.[17]
  • I Bussho kaisetsu daijiten (佛書解說大辭典), en katalog over østasiatiske buddhistiske tekster som ble publisert av Genmyō Ono mellom 1933 og 1936, er den omtalt i bind 10, side 424b.

Innhold

[rediger | rediger kilde]

I tre kapitler forklares de uendelig mange betydninger av den éneste sanne natur:

Kapittel Tittel Kinesisk tittel
1 Dydenes praktisering (德行品 – Dé-xíng pĭn)
2 Forkynnelsen av dharma (說法品 – Shuō-fă pĭn)
3 De 10 Meritter (十功德品 – Shí-gōngdé pĭn)

Dydenes praktisering

[rediger | rediger kilde]

Første kapittel innledes med at Buddha oppholder seg i byen med de kongelige pallasser i nærheten av Gṛdhrakūṭa eller «gribbenes fjelltopp». Sammen med han er det en forsamling av 12 000 munker, 80 000 bodhisattva-mahasattvaer, såvel som guder, drager, yakṣaer, ånder og dyr. Sammen med disse vesener var det også nonner, mannlige lekmenn, kvinnelige lekmenn, konger, prinser, ministere, rike folk, ordinære folk, menn og kvinner.

Tekstens første kapittel er en hymne til Buddhas tre kropper.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Petzold 1995, side 934
  2. ^ a b c d Apple 2012, side 162
  3. ^ a b Muller 1998, side 69
  4. ^ Taishō 1924, bind 55, tekst nr 2151, 363b :13
  5. ^ a b Pye 2003, side 78
  6. ^ Dolce 1998, side 235
  7. ^ Buswell 2013, side 1001-1002
  8. ^ Ōchō 1954
  9. ^ Kubo 2007, side 4
  10. ^ a b Suguro 1998, side 6
  11. ^ Taishō 1924, bind 56, tekst nr 2193
  12. ^ a b Lancaster 1979
  13. ^ a b Berkeley
  14. ^ a b Dongguk 1976
  15. ^ a b Dongguk 1965
  16. ^ Taishō 1924, bind 9, tekst nr 276
  17. ^ Nanjio 1883

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Apple, James B. (2012). “The Structure and Content of the Avaivartikacakra sūtra and Its Relation to the Lotus Sūtra.” Invited speaker Institute of Oriental Philosophy. Hachioji, Japan. Tuesday, June 5, 2012. (PDF). 東洋哲学研究所紀要 (28), 106-87, 2012. 
  • Buswell, Robert Jr; Lopez, Donald S. Jr., red. (2013). «Wuliang yi jing». Princeton Dictionary of Buddhism. Princeton, NJ: Princeton University Press, 24. november 2013. ISBN 06 911578 6 3. ISBN 978 0 69115 786 3. 
  • Dolce, L. (1998). «Buddhist Hermeneutics inn Medieval Japan». I Van der Kooij, A.; Van Der Toorn, Karel. Canonization and Decanonization: Papers Presented to the International Conference of the Leiden Institute for the Study of Religions (LISOR) held at Leiden 9-10 January 1997. Leiden: Brill, 1. desember 1998. ISBN 90 041124 6 4. ISBN 978 9 00411 246 9. 
  • Dongguk University (1965). Han'gŭl taejanggyŏng (한굴대장경). Seoul: Dongguk University Press, 1965. 
  • Dongguk University (1976). Koryŏ taejanggyŏng 高麗大藏經 (Korean Buddhist Canon). Seoul: Dongguk University Press, 48 bind, 1976. 
  • Kubo, Tsugunari; Yuyama, Akira (2007). The Lotus Sutra. Berkeley, Calif.: Numata Center for Buddhist Translation and Research, 2007. ISBN 18 864393 9 7. ISBN 978-1-886439-39-9. 
  • Lancaster, Lewis R.; Park, Sung-bae (1979). The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue. Berkeley and Los Angeles: University of California Press, 1979. 
  • Muller, Charles (1998). East Asian Apocryphal Scriptures: Their Origin and Role in the Development of Sinitic Buddhism. Bulletin of Toyo Gakuen University, volume 6. Arkivert fra originalen 11. juni 2010. Besøkt 23. januar 2017. 
  • Nanjio, Bunyiu (1883). A catalogue of the Chinese translation of the Buddhist Tripitaka. Clarendon Press, Oxford, 1883. 
  • Ōchō, Enichi 横超慧日 (1954). Muryōgikyō ni tsuite. Indogaku bukkyōgaku kenkyū. 2 (2): 100–109, 1954. 
  • Petzold, Bruno; Hanayama, Shinsho; Ichimura, Shohei (1995). The Classification of Buddhism. Bukkyo Kyohan: Comprising the Classification of Buddhist Doctrines in India, China and Japan. Harrassowitz; 31. desember 1995. ISBN 34 470337 3 8. ISBN 978 3 44703 373 2. 
  • Pye, Michael (2003). Skilful Means: A Concept in Mahayana Buddhism. Rotledge; 18. desember 2003, 2. utgave 25. februar 2004. ISBN 04 153142 7 5. ISBN 978 0 41531 427 5. 
  • Suguro, Shinjo (1998). Introduction to the Lotus Sutra. Nichiren Buddhist International Center, Fremont, Calif.: Jain Publishing Company, 1. september 1998. ISBN 08 757307 8 7. ISBN 978 0 87573 078 3. 
  • Junjirō, Takakusu; Kaikyoku, Watanabe (1924). Taishō Shinshū Daizokyō (大正新修大藏經), 100 bind. 大正一切經刊行會, Taishō Issaikyō Kankōkai, Taishō 13-shōwa 7, Tokyo, 1924–1935. 
  • University of California, Berkeley. Koryŏ taejanggyŏng (高麗大藏經). East Asiatic Library, University of California, Berkeley:. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]