Tåkedikterne (kinesisk: 朦胧诗人; pinyin: Ménglóng Shīrén) er en gruppe modernistiske kinesiske diktere som oppsto på slutten av 1970-tallet som en reaksjon mot kulturrevolusjonens begrensninger mot kunsten.[1][2] Gruppens navn er karakterisert etter at deres poesi offisielt ble betegnet som «uklare», «tåkete» eller «dunkel» (menglong shi).[3] I henhold til en av dem, Gu Cheng, var «den definitive karakteristikk av denne nye formen for poesi dens realisme. Det begynner med objektiv realisme, men dreier mot en subjektiv realisme; den beveger seg fra en passiv reaksjon mot aktiv skapelse.»[4]
Bevegelsen var i begynnelsen sentrert rundt litteraturtidsskriftet Jintian (kinesisk: 今天; pinyin: Jīntiān; norsk: «I dag») som utkom mellom 1978 og 1980, og deretter ble det forbudt.[5]
Under kulturrevolusjonen kom Mao Zedong med bestemmelser som la bestemte kulturelle krav til litteraturen og kunsten i Kina. I henhold til disse kravene ble forfattere og kunstnere «oppmuntret» til utgjøre en «kulturell hær» for å utdanne massene og skaffe dem revolusjonære verdier. All kunst ble derfor politisk og det var ingen plass for kunst for kunsten egen del. Poesi ble heretter både ettergivende og realistisk, noe følgende eksempel viser:
I den borgerkrigslignende tilstanden mot slutten av kulturrevolusjonen ble mange kinesiske intellektuelle sendt ut på landet under slagordet «Opp i fjellene og ned på bondelandet.» (kinesisk: 上山下乡, shàngshānxiàxiāng). Misnøyen til de som ble deportert var stor og mange følte seg desillusjonert etter kulturrevolusjonen. Den ble siden beskrevet som «de ti tapte år». Selv om det var forbudt under kulturrevolusjonen å utgi litteratur og kunst, eksisterte det undergrunnspoesi som var skrevet under vanskelige forhold og som sirkulerte.
Gu Cheng har uttalt at han begynte å skrive poesi i en svinesti, og Bei Dao skrev sine første drama om kvelden etter arbeid. Kun etter Mao Zedongs død i 1976, arrestasjonen av firerbanden, foruten også en gradvis åpning mot Vesten, ble lovverket løsnet rundt de tidligere kulturelle kravene til hva poesi varr og skulle være. Det uoffisielle magasinet Jintian tilbød en plattform for de nye uttrykkene og poesien. Det første utgaven av magasinet ble utgitt med diktet «Svaret» (kinesisk: 回答, Huida), som ble betraktet som en paradigme for det obskure vesen til de såkalte tåkedikterne. Tekstlinjen «Jeg tror ikke» (kinesisk: 我不相信, wǒ bù Xiangxin) ble nærmest et slagord i tiden. Utgivelsen av ytterligere dikt førte umiddelbart til langvarig debatt om enkeltmenneskets frihet, og forfatteren og hans eller hennes forpliktelser til samfunnet, staten og kommunistpartiet.
Tåkedikterne fornyet kinesisk poesi med innflytelse fra vestlig diktning. Deres poesi er individualistisk og subjektiv, preget av hermetiske allusjoner og metaforer. De fire viktigste diktere Bei Dao, Gu Cheng, Duo Duo og Yang Lian ble alle tvunget å leve i eksil etter etter protestene på Den himmelske freds plass i 1989. Andre framstående representanter som Mang Ke og Shu Ting ble igjen i Kina. Bei Ling, Jiang He, Xi Chuan og Yan Li er noen andre diktere som også knyttes til tåkediktningen. Disse dikternes verk har hatt en sterk innflytelse på tekster av Kinas første generasjon rockemusikere, særlig Cui Jian.