The O’Rahilly
| The O’Rahilly | |||
|---|---|---|---|
_(2).jpg) | |||
| Født | 22. apr. 1875 Kerry Ballylongford[1] | ||
| Død | 29. apr. 1916 (41 år) Dublin[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Utdannet ved | Clongowes Wood College University College Dublin | ||
| Far | Richard Rahilly | ||
| Søsken | Anno O'Rahilly Nell Humphreys | ||
| Nasjonalitet | Ireland | ||
| Gravlagt | Glasnevin gravlund | ||
Michael Joseph O'Rahilly, på irsk Mícheál Seosamh Ó Rathaille or Ua Rathghaille, i samtiden kjent som The O'Rahilly (født 22. april 1875 i Ballylongford i Kerry i Irland, falt i kamp 29. april 1916 i Dublin) var en irsk nasjonalist som tok del i påskeopprøret og falt i kamp mot britiske styrker.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han bl tidlig republikaner og forkjemper for det irske språket. Han var medlem av An Coiste Gnotha, det styrende organet i Conradh na Gaeilge.
The O'Rahilly var bereist, og tilbrakte minst et tiår i USA og på det europeiske kontinentet før han slo seg ned i Dublin. Han var temmelig velbeslått; Irish Times skrev etter opprøret at han hadde en personlig inntekt på 900 pund, hvilket var høyt på den tiden.
Republikaner, opprører
[rediger | rediger kilde]Han var en av grunnleggerne av Irish Volunteers, og ble organisasjonens våpendirektør. Den 26. juli 1914 stod han personlig for mottak av de første våpnene Volunteers fikk tak i, Mausere fra Tyskland som ble smuglet inn i Howth.
I motsetning til mange andre av de mest militante medlemmene av Volunteers var O'Rahilly ikke medlem av Irish Republican Brotherhood (IRB). Han fikk derfor ikke vite om planene for påskeopprøret på forhånd. Da han fikk vite det reagerte han som Eoin MacNeill og Bulmer Hobson, og forsøkte å stoppe det. Da Hobson ble kidnappet dro han til Pádraig Pearse på St. Enda's School. O'Rahilly braste inn på Pearse' kontor med en revolver i hånden, og brølte at «den som vil kidnappe meg må være en bedre skytter!». Pearse klarte å roe ham ned og forsikret ham om at Hobson var uskadd, og at han ville bli løslatt så snart opprøret hadde brutt ut. O'Rahilly reiste så hele natten i bil gjennom Cork, Kerry, Tipperary og Limerick for å oppfordre Volunteers-medlemmene til ikke å møte opp. Dette bidro sterkt til at opprøret stort sett bare fant sted i Dublin.
Etter å ha kommet hjem til Dublin fant han ut at opprøret ville starte en dag senere enn planlagt, den 24. april. Han kjørte til Liberty Hall for å møte Pearse, James Connolly, Tom Clarke og andre ledere. Da han ankom uttalte han en av de mest siterte setninger fra opprøret: «Vel, jeg har hjulpet til med å trekke opp klokken – jeg kan like godt høre den slå også». Han ble stasjonert i General Post Office (GPO), hvor han tilbrakte mye av tiden i annen etasje, unna lederne som han fortsatt var sint på.
En av de første britiske fangene som ble ført inn i GPO var løytnant A.D. Chalmers. Han ble bundet med telefonledning og stappet inn i en telefonkiosk av en ung kaptein, Michael Collins. Chalmers fortalte senere om The O'Rahillys mildhet mot ham. Etter tre timer i telefonkiosken hadde O'Rahilly hentet ham inn i et rom på første etasje, og satt ham til å vokte et pengeskap, slik at han senere kunne vitne om at opprørerne ikke stjal noe. Han krevde også at ingen skadet Chalmers.
Den 28. april stod GPO i brann, og O'Rahilly meldte seg frivillig for å lede en liten gruppe som kunne finne en vei ut til fabrikken Williams and Woods. På hjørnet av Great Britain Street og Moore Street ble de beskutt av et britisk maskingevær. O'Rahilly falt om i en døråpning på Moors Street. Han forsøkte etter kort tid å finne ly i Sackville Lane, som senere ble omdøpt til O'Rahilly Parade. Dermed ble han igjen et mål for maskingeværet.
En ambulansesjåfør, Albert Mitchell, hevdet i sine memoarer tretti år senere at han fant O'Rahilly levende nitten timer etter at han hadde blitt såret. Han fortalte at han ikke fikk lov av britiske soldater til å ta med mannen. Det er ikke alt i beretningen som er korrekt i forhold til stedet hvor han fant mannen, men Mitchell skriver også i sitt forord at han forteller om hendelser som ligger mange år tilbake i tid, uten at han hadde skrevet ned noe dengang, så det er mulig at beretningen er korrekt.
På den annen side skrev Desmond Ryan i The Rising at en frøken O'Farrell hadde sett O'Rahilly ligge død i Sackville Lane kort tid etter at han ble truffet.
Selv om det er umulig å være sikker på tidspunktet for hans død er det sikkert at han ikke døde umiddelbart. Mens han lå dødelig såret skrev han ned en melding til sin kone på baksiden av et brev fra sin sønn som han hadde mottatt i GPO. Denne meldingen har blitt gjengitt på en statue av ham. Teksten er: «Skrevet etter at jeg ble skutt. Kjære Nancy jeg ble skutt mens jeg ledet et løp oppover Moore Street og tok dekning i en døråpning. Mens jeg var der hørte jeg menn peke ut hvor jeg var og gjorde et sprang mot den bakgaten jeg er i nå. Jeg fikk med [enn] en kule tror jeg. Tonn på tonn med kjærlighet elskede til deg og guttene og til Nell og Anne. Uansett var det en god kamp. Vær så snill å levere dette til Nannie O'Rahilly, 40 Herbert Park, Dublin. Farvel elskede.»
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b www.ainm.ie[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- O'Rahilly, Aodogán; Winding the Clock - O'Rahilly and the 1916 Rising, Lilliput Press, 1991
- Caulfield, Max; The Easter Rebellion, Dublin 1916, Roberts Reinhart, 1963