Tilbakefall (også kjent som «relapse» eller «sprekk») finner psykologisk sett sted når en person vender tilbake til tidligere uønskede og oppgitte atferdsmønstre. Uttrykket brukes også ved medisinske og/eller psykologiske tilstander slik som depresjon, bipolar lidelse, multippel sklerose, kreft eller ved et avhengighetsforhold til noe.
En som har alkoholproblemer, som velger å slutte å drikke alkohol, for så å senere begynne å drikke store mengder igjen; erfarer hva vi kaller et tilbakefall. Det er forskjellig fra en «glipp» eller «lapsus», gitt at personen vender tilbake til sitt tidligere atferdsmønster og at drikkingen ikke bare var et utilsiktet enkelttilfelle.
En glipp (også kalt lapsus eller det engelske lapse) er et psykologisk begrep som betegner en bestemt handling i løpet av eller etter (vanligvis etter) en psykologisk eller medisinsk behandling. Det skjer når en pasient, i løpet av eller etter en behandling for å endre et dårlig atferdsmønster eller vane (for eksempel en rusmiddelavhengighet), igjen gjør noe som er karakteristisk ved problemet hen gikk til behandling for. Det skilles fra en sprekk (tilbakefall / relapse) ved at hendelsen er noe plutselig, som vanligvis skjer én gang, og ikke antyder en tilbakevendelse til det tidligere (dårlige) atferdsmønsteret.
Forskning fra mellom annet stoffavhengighet, røyking og overvekt viser at et overveiende flertall før eller siden vil begå en glipp når de forsøker å endre deres helsereduserende atferd. En amerikansk undersøkelse viser at disse problemområdene har tilbakefallsrater på mellom 50 og 90%.[1] Det er få som klarer å slutte ved første forsøk. Helseintervensjoner og behandlingsprogrammer bruker ulike teknikker for å forsøke å redusere risikoen for tilbakefall, og flere programmer og atferdsintervensjoner fokuserer, allerede helt fra starten av, på å forebygge tilbakefall.
Å lære adekvate mestringsteknikker som kan benyttes i høyrisiko-situasjoner, er en viktig komponent i forebyggingen. En strategi går ut på å få personene til å identifisere hvilke situasjoner som for dem representerer en fare for glipp, og deretter utvikle tilpassede mestringsresponser som vil hjelpe dem å overvinne fristelsen under slike stressende situasjoner.[2] Utvikling og bruk av mestringsresponser henger sammen med, og kan også ofte øke egen følelse av selvkontroll og mestringstro (self-efficacy).
Den subjektive fortolkningen av en feilhandling (som en glipp) påvirker i høy grad hvordan det videre handlingsforløpet arter seg. Nettopp dette kan man benytte seg av når man jobber for forebygging av tilbakefall. Hvis en person som akkurat har tatt den første sigaretten etter røykeslutt tolker hendelsen som et fullt tilbakefall, vil det sannsynligvis bli akkurat det. Med kognitiv atferdsterapi kan man forsøke å endre den indre dialogen man fører med seg selv etter en slik hendelse fra å være kontraproduktiv til å bli konstruktiv. En type mestringsrespons som enkelte programmer bruker er konstruktiv «selv-prat», som gjør en i stand til å prate seg selv gjennom fristende situasjoner. Hvilken teknikk som har effekt vil variere fra individ til individ, og mange intervensjoner og behandlingsprogram tar hensyn til dette ved å benytte flere teknikker.
I enkelte behandlingsprogram for å endre helsereduserende atferd (deriblant Anonyme Alkoholikere) opererer man med en nulltoleranseantagelse for å unngå tilbakefall. En slik tilnærming tolererer ikke at det skal skje en eneste glipp, eller at det skal skje tilfelle av den atferden man vil endre. Nulltoleranseantagelsen impliserer videre at om man begår en glipp – sprekker en gang – så er det ingen vei tilbake, man vil falle tilbake til gamle, dårlige helsevaner. En nulltoleranseholdning kan være virkningsfull i den forstand at holdningen skaper en høyere barriere mot å gjøre en glipp. Å ta den første drinken, røyken eller spise den første kaken får en høyere terskel enn behandlingsprogrammer som aksepterer at slike glipper kan forekomme. En klar innvending mot bruk av en slik antagelse er at forskning viser at et overveiende flertall før eller siden vil begå en glipp. Om man da har lagt opp strategien i behandlingsprogrammet rundt en nulltoleranseantagelse, mangler man videre strategier og mestringsresponser for hva man skal gjøre videre etter en glipp. Personen som forsøker å slutte vil da ofte få en negativ affekt, føle seg mislykket og motløs, få svekket egen mestringstro og føle at tilbakefallet er et faktum. Videre kan en slik hendelse redusere sjansen for å klare å slutte, eller endre atferden.
Å fokusere bare på en nulltoleranseantagelse hindrer altså personen som forsøker å slutte med en viss atferd i å forberede seg på utfordringen en glipp representerer. En alternativ tilnærming er å gå ut ifra at glipper vil forekomme, men at de ikke trenger å føre til fullt tilbakefall dersom man har tenkt igjennom muligheten for dette, og har forberedt videre mestringsstrategier. En glipp vil da ikke nødvendigvis få personen som forsøker å endre egen atferd til å føle seg like motløs eller svekke egen mestringstro.
Andre metoder kan være «cue elimination», hvor man forsøker å unngå «cues», eller signaler som man vet fremkaller atferden man forsøker å slutte med.[3] Dersom eksempelvis en overvektig person identifiserer det å gå forbi et bakeri hvor lukten av nybakte boller fungerer som en slik «cue» eller signal for overspising, kan «cue elimination» bestå i å unngå å gå forbi bakeri når det er mulig. I denne sammenheng snakker man også om å rekonstuere miljøet rundt en, som for eksempel å fjerne alle askebegre i huset dersom synet av askebegre fremkaller lysten til å ta en røyk.
Imidlertid er ikke alle «cues», eller signal man vet om som vekker lyst for atferden mulig verken å fjerne eller unngå, og enkelte forebyggingsprogrammer for tilbakefall bruker en metode som går ut på med overlegg å utsette personer for situasjoner som er sannsynlige å fremkalle gammel, uønsket atferd. Dette for å gi dem øvelse i å bruke egne mestringsstrategier. Tanken er at situasjones makt vil slukkes ut over tid om atferden ikke følger.[4] Slik eksponering kan videre minske positive forventninger assosiert ved avhengighetsatferden og øke egen følelse av mestringstro.[5]
G. Alan Marlatt og J.R. Gordon har utviklet en kognitiv atferdsmodell som illustrerer prosessen ved et tilbakefall, eller at en klarer å stå imot, når en skal endre en negativ helseatferd. Tilbakefall er et stort problem ved blant annet rusmiddelavhengighet, tvangshandlinger, overvekt og depresjon, og ofte en viktig komponent i helseintervensjonsprogrammer.[6] Modellen til Marlatt og Gordon illustrerer hva som skjer når en person som ønsker å endre en negativ helseatferd befinner seg i en høyrisikosituasjon, som dermed gjør en ekstra sårbar for et eventuelt tilbakefall eller glipp. Dette kan medføre både positive og negative konsekvenser.