Treklannere | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Megatominae Leach, 1815 | |||
Populærnavn | |||
klannere[1] | |||
Hører til | |||
Polyphaga, biller, insekter | |||
Økologi | |||
Antall arter: | ca. 1050, 9 i Norge | ||
Habitat: | terrestrisk, på dødt dyrisk materiale | ||
Utbredelse: | alle verdensdeler | ||
Inndelt i | |||
Treklannere (Megatominae) er en underfamilie av biller som hører til familien klannere (Dermestidae). De lever av dødt animalsk materiale, for eksempel kjøtt, hud, pelsverk og ull. Mange arter kan gjøre betydelig skade på lagrede matvarer, tekstiler og biologiske samlinger. En del av disse artene har blitt spredt med handel over store deler av verden. Det er kjent 24 arter fra Norge, mange av dem bare eller hovedsakelig innendørs.
Små, vanligvis noe brede og flate, brunlige til svarte biller, gjerne med tegninger av lyse skjell. Antennene er klubbeformede. Oversiden er gjerne kledt med lange, oppstående hår og/eller mønster av lyse skjell. Hos noen arter er hunnene larvelignende hele livet (larviforme hunner). Hodet er forholdsvis lite og ofte skjult under brystskjoldet. Mange arter har to punktøyne i pannen. Antennene består av 5-11 ledd og er vanligvis nokså korte, med en tydelig, 1-3 leddet kølle. Hos hannene til noen arter er det ytterste leddet sterkt forstørret, like langt som resten av antennen. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, sett ovenfra firkantet eller halvsirkelformet. Det har ingen tydelig forhøyninger eller groper. Dekkvingene er oftest noe flate. Hos noen arter dekker de ikke hele bakkroppen. Beina er temmelig korte og kan foldes tett inntil kroppen. Larvene er mer eller mindre kjegleformede og gjerne kledt med lange hår.
Klannerne lever av dødt dyrisk materiale og kan klare seg med svært lite fuktighet, slik at de kan spise tørrfisk, nålede tørre insekter, lær og andre tørre materialer. Ute i naturen lever de av kadavere, matrester i fuglereir, insektrester i vepse- og humlebol og lignende. De nyklekte larvene er svært aktive og kan komme seg inn gjennom ganske små åpninger. De voksne hos noen arter (særlig i slekten Anthrenus) finnes ofte på blomster av skjermplanter.
Teppebillen (Anthrenus scrophulariae) finnes utendørs der larvene utvikler seg under bark og i gamle fuglereir, men den kan også gjøre skade på tepper og ullstoffer innendørs, og i insektsamlinger.
Mange av klannerne er tilpasset til å spise døde insekter og de kan gjøre alvorlig skade på samlinger av biologisk materiale, særlig insektsamlinger, men også utstoppede dyr, skinn og gjenstander laget av skinn eller ull. De mest problematiske artene er museumsbillen (Anthrenus museorum) og vepsebolklanneren (Reesa vespulae). Disse billene kan ødelegge verdifullt vitenskapelig materiale fullstendig på kort tid. Man merker gjerne angrepene først på at det drysser ut boremel (frass), og på de karakteristiske, avkastede larvehudene. Angrepet materiale må fryses (helst ved – 50 °C) for å drepe larvene. Ved naturhistoriske samlinger har en gjerne i dag rutiner på å sjekke samlingene regelmessig for angrep og fryse alt materiale man mistenker kan være angrepet. Visse kjemiske stoffer, særlig naftalen (møllkuler) og diklorbenzen, kan holde billene borte. Disse er imidlertid helseskadelige og bør ikke brukes i rom der det jevnlig oppholder seg mennesker. På den andre siden bruker noen naturhistoriske samlinger larver av arten tørrfiskbille (Dermestes maculatus) til å rense knokler for kjøtt- og skinnrester.