Tritoma | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Tritoma Fabricius, 1775 | |||
Populærnavn | |||
praktkjukebiller[1] | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyr | ||
Rekke | Leddyr | ||
Klasse | Insekter | ||
Orden | Biller | ||
Gruppe | Glans- og flatbiller | ||
Økologi | |||
Antall arter: | 23, én funnet i Norge | ||
Habitat: | terrestrisk, i skog, lever av sopp | ||
Utbredelse: | alle verdensdeler | ||
Inndelt i | |||
|
Tritoma er en slekt av kjukebiller. Disse billene er ofte nokså fargerike og kalles derfor "pleasing fungus beetles" på engelsk. De aller fleste artene lever av sopp som vokser på død ved, særlig fruktlegemene til kjuker (Polyporaceae).
Små, avlangt-ovale, blanke, ofte ganske fargerike kjukebiller, ofte kontrastrikt fargede i svart og gult eller rødt, noen ganger metalliske. Hodet er kort og bredt med små fasettøyne. Antennene er oftest lengre enn hodet og brystskjoldet til sammen, 11-leddete, med en tre til fem-leddet kølle. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, mer eller mindre firkantet til halvsirkelfomet, fint punktert, vanligvis uten påfallende hår. Det har en markert siderand og en slett overflate. Dekkvingene er glatte, vanligvis med markerte, fine punktrekker. De har vanligvis mørk grunnfarge, ofte med røde flekker eller tverrbånd. Hos mange tropiske arter er dekkvingene trukket ut til en spiss bakerst. Beina er ganske korte, føttene fem-leddete. Larvene kan variere mye i utseende. Larver som utvikler seg i kortlivede ressurser (for eksempel hattsopper, som brytes ned svært raskt) er bløte, bleke og marklignende, og utvikler seg svært raskt. De som utvikler seg i mer langvarige ressurser som for eksempel kjuker er gjerne harde og sterkere pigmenterte.
De aller fleste er soppetere, men det finnes noen få arter som lever på planter og muligens spiser pollen. Mesteparten av artene er knyttet til sopper som vokser på død ved, og denne gruppen kan derfor være truet av skogbruk som reduserer mengden av død ved i skogen. Både voksne og larver kan finnes på fruktlegemer av ulike slags sopper, under barken på døde, soppbefengte trær og i råtten ved. En del av artene er ikke flygedyktige, og har derfor svært dårlig spredningsevne. Dette gjør dem sårbare for lokale endringer. I alle fall noen av artene har yngelpleie, der en av foreldrene passer på larvene.