Tyvhumle

Tyvhumle
Nomenklatur
Bombus wurfleini
Radoszkowski, 1859
Populærnavn
Tyvhumle, tjuvhumle
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenVepser
FamilieLangtungebier
SlektBombus
Økologi
Habitat: skog, mark, eng og hager
Utbredelse: hele landet nordover til og med Nordland

Hos tyvhumle, latin: Bombus wurfleini, er dronningene store og kraftige, mens arbeiderne er klart mye mindre. Tyvhumlen har svært kort tunge. Den korte tunga gjør at den biter hull i kronrørene eller andre blomsterdeler og «stjeler» nektaren ut bakvegen. Slike besøk bidrar sjelden til pollinering av blomstene og er derfor å anse som tjuveri fra plantas synspunkt; nektaren er jo «betaling» for utførte tjenester, dvs. pollenfrakt. Denne humlearten har fått sitt norske navn etter denne atferden, men det er også andre humlearter som bedriver slikt tjuveri – enten primært (lager hull) eller sekundært (benytter ekisterende hull).

Til å bite hull i blomstene har tyvhumla svært kraftige kjever, som skiller seg klart fra de øvrige humleartene. Tyvhumla blir ofte observert i store mengder på tyrihjelm og på hagestormhatt mfl. (ulike arter av Aconitum) , hvor den biter hull i hjelmen og finner veg inn til nektariene. Andre humlearter kan så benytte disse hullene til å hente nektar.

Kjennetegn

[rediger | rediger kilde]

Tyvhumla har sort pels og orangerød bakkroppsspiss. Det er en klar størrelsesforskjell på dronninger og arbeidere. På nært hold og under lupe ser man lett de kraftige kjevene (mandiblene).

Bolet

[rediger | rediger kilde]

Bolene kan bli store og ligger under bakken. Gjerne mellom steiner.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Hele Norge nord til og med Nordland.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]