Noen filosofer, spesielt Karl Popper, har foreslått en inndeling av alle universets fenomener og prosesser i verden 1–3. I en slik inndeling er verden 1 tenkt å omfatte fysiske materier og krefter, verden 2 subjektive tanker og følelser, og verden 3 objektive teorier og verk. Denne anskuelsen kan ses på som et pluralistisk alternativ både til dualismen (som hevder eksistensen av to «verdener», f.eks. den fysiske og den mentale) og monismen (som hevder eksistensen av én «verden», f.eks. fysikalismens antagelse at alt er materie, eller idealismens antagelse at alt er ånd).
Det er Karl Popper som har gitt den mest detaljerte beskrivelsen av de tre verdenene, og den herværende gjengivelsen følger Poppers presentasjon.[1] Popper viser imidlertid til flere forløpere til ideen, spesielt Bernard Bolzano[2] og Gottlob Frege.[3] Han påpeker også fellestrekk med (men hovedsakelig forskjeller fra) Platons idélære og stoikernes kosmologi.
Flere andre har overtatt Poppers inndeling og videreført eller modifisert den, for eksempel John Eccles[4] og John W. N. Watkins[5]. En mer platonistisk variant av tre-verdener-læren finner man hos Roger Penrose.[6]
De tre verdenene er ifølge Popper karakterisert på følgende måte:
Én og samme «ting» kan høre til to verdener: En bok er (som en innbundet bunke papirark med trykksverte) del av verden 1, men samtidig (som åndsverk) del av verden 3. En symfoni er (som trykkbølgene som når lytterens øre) del av verden 1, men samtidig (som uttrykk for komponistens plan) del av verden 3. Den subjektive opplevelsen mens man leser boken eller hører symfonien, er del av verden 2.
I begynnelsen eksisterte bare verden 1. Ifølge Popper opstod verden 2 med livet, ved at organismer har (ofte ubevisste) følelser, dragninger og ønsker. Verden 3 oppstod først med utviklingen av språk, det vil si da tanker kunne meddeles til og kritiseres av andre bevisste aktører. Popper antok derfor en gjensidig forsterkning («samevolusjon») av bevissthet og verden 3, og at verden 3 dermed bare er tilgjengelig for mennesker.
Verden 2 og verden 1 interagerer for eksempel når sanseinntrykk fra omverdenen når bevisstheten. I motsatt retning setter tankene kroppen og gjenstander i bevegelse (se kropp–sinn-problemet). Den fysiske eksistensen av for eksempel bygninger, skulpturer, maskiner og så videre viser at også verden 3 kan påvirke verden 1 (ved formidling gjennom verden 2): Byggeplanene har eksistert forut for byggingen, slik at det er planene (som tilhører verden 3) som styrer omformingen av verden 1.
Det er interaksjonen mellom de tre verdenene som muliggjør veksten i objektiv kunnskap, og dermed utviklingen av den menneskelige kultur og vitenskap. Uten verden 3 dør alle «teorier» med sine bærere, enten de er ubevisste antagelser eller bevisste tanker; men ved at ulike individer (med hver sin verden 2) kan publisere og diskutere teorier (verden 3) og teste dem empirisk (i verden 1), kan kunnskap akkumuleres over tid.
I interaksjonene mellom de tre verdenene ligger en viktig forskjell fra Platons idélære. Ifølge platonismen er idéverdenen (Poppers verden 3) den gudgitte og dermed opprinnelige og uforanderlige verdenen, som de andre verdenene er avledet fra og avhengig av.
Popper så ikke på eksistensen av de tre verdener som noen testbar, empirisk hypotese, men simpelthen som en formålstjenlig inndeling av ulike fenomener. Han var dessuten klar på at man, om ønskelig, kunne definere en finere inndeling med flere verdener, for eksempel ta kunstverk, litteratur og musikk ut av verden 3 og omtale dem som verden 4 (ev. 5 osv.).
Når Popper så på alle tre verdenene som reelle (mer presist: han så på innholdet i de tre verdenene som reelt), tok han utgangspunkt i verden 1, som de fleste filosofer og vitenskapsfolk aksepterer som reell. Det som gjør et objekt reelt, er at det kan inngå i vekselvirkninger med noe (annet) i verden 1. Interaksjonen mellom verdenene viser dermed at også verden 2 og 3 er reelle. Når det gjelder verden 2, har intensjonen om å løfte armen en eksistens som ikke kan reduseres til det fysiske faktum at jeg løfter armen (kontra behaviorismen). Likeså er en kraftig tannpine et eksempel på en følelse som har en realitet som går langt utover de elektriske potensialene i våre nerveceller, selv om de sistnevnte utgjør en nødvendig betingelse for de følte smertene.
Popper argumenterte for realiteten og autonomien til verden 3 på hovedsakelig to måter. For det første fører verden 3 til faktiske endringer i verden 1 (om enn indirekte via verden 2): Planen om å bygge en demning kan sette tusenvis av arbeidere og maskiner i sving og endre mange kvadratkilometer av jordas overflate; en politisk ideologi kan føre millioner av mennesker i døden. For det andre har innholdet i verden 3, selv om det i utgangspunktet blir «skapt» av mennesker, egenskaper som går utover det menneskeskapte innholdet. Dette kan illustreres med mengden av de naturlige tall, som ble oppfunnet da mennesker begynte å telle. Egenskapene ved de naturlige tall må derimot oppdages: At de naturlige tall er en uendelig mengde og at denne inneholder partall og primtall, er egenskaper som ikke har blitt definert av mennesker – de utgjør regelmessigheter som kan oppdages på nesten samme måte som man oppdager naturlover i verden 1.