Vi vil skilles | |||
---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
Sjanger | Komedie | ||
Utgivelsesår | 1952 | ||
Prod.land | Norsk | ||
Lengde | 1 t 38 min. | ||
Språk | Norsk | ||
Aldersgrense | A (Norge) | ||
Bak kamera | |||
Regi | Nils R. Müller | ||
Produsent | Finn Carlsby | ||
Manusforfatter | Gaselle Müller Nils R. Müller | ||
Musikk | Egil Monn-Iversen Edvard Fliflet Bræin | ||
Sjeffotograf | Sverre Bergli | ||
Foran kamera | |||
Hovedrolle(r) | Espen Skjønberg Randi Kolstad | ||
Medvirkende | Arne Fjelberg | ||
Premiere | 26. september 1952 (Norge) | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb · Norsk Filmografi |
Vi vil skilles er en norsk filmkomedie fra 1952 regissert av Nils R. Müller. Dette var en av flere såkalte ekteskapskomedier på 1950-tallet og var en slags oppfølger til Vi gifter oss (også regissert av Müller).[1] Arne Fjelberg, prest ved Uranienborg kirke, spilte prest i denne filmen.[2] Hovedrollene ble spilt av Randi Kolstad og Espen Skjønberg.
Ola og Bitten gifter seg etter ett veldig kort kjærlighetsforhold. De kjøper hus sammen, men huset er mye dyrere enn de egentlig har råd til. Når Bittens mor oppfordrer Ola til å kjøpe flere dyre møbler til huset deres, blir ting enda verre og det økonomiske ansvaret tynger Ola. Samtidig forsømmer Bitten husarbeidet, og hennes romantiske ideer om ekteskap begynner snart å slå sprekker. Men paret får snart en sønn, Morten, som umiddelbart overtar alt fokus i familien. Bitten går så mye opp i foreldrerollen at hun helt glemmer Ola.
En kritiker mente at regissøren viste « ... sjelden filmfølelse ... filmen fører norsk filmproduksjon et skritt videre ... hadde han bare husket litt mer på saksen ... at det er blitt så mange gjentakelser skyldes vel at det er nokså tynt stoff i virkeligheten danner det jo ikke en gang noen virkelig historie». [3] I en reprise i 2004 noterte NRK idet man ga fire stjerner: «Ekteskapskomedie nummer to fra Niels R. Müller og hans kone Gaselle. «Klara Klok på Saga,» skrev en bare måtelig fornøyd VG-kritiker og mente at filmekteparets problemer hverken var tragiske eller komiske nok. Men Espen Skjønberg begeistret: «Skjønberg kommer vel til å bli en søkt mann av filmprodusentene etter dette,» antok VG-anmelderen. Og ble knapt gjort til skamme.»