Vildanden (1976)
| Vildanden | |||
|---|---|---|---|
| orig. Die Wildente | |||
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Drama | ||
| Utgivelsesår | 1976 | ||
| Prod.land | Vesttysk Østerriksk | ||
| Lengde | 105 min. | ||
| Språk | Tysk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Hans W. Geißendörfer | ||
| Produsent | Bernd Eichinger ––– Hans Weth (produksjonsleder) | ||
| Manusforfatter | Hans W. Geißendörfer | ||
| Basert på | Henrik Ibsens skuespill Vildanden | ||
| Musikk | Niels Janette Walen | ||
| Sjeffotograf | Robby Müller | ||
| Klipp | Jutta Brandstaedter | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | Bruno Ganz Peter Kern Anne Bennent Jean Seberg | ||
| Annen informasjon | |||
| Filmformat | Eastmancolor | ||
| Prod.selskap | Solaris Film -und Fernsehproduktion Bernd Eichinger oHG ––– Sascha-Film Produktions GmbH ––– WDR | ||
| Premiere | 10. september 1976 (i flere tyske byer) | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Vildanden (tysk: Die Wildente) er en vesttysk-østerriksk spillefilm fra 1976 regissert av Hans W. Geißendörfer. Han skrev også manuset. Det litterære forelegget var Henrik Ibsens skuespill, Vildanden, fra 1884. I hovedrollen som Werle ser vi Bruno Ganz.
Om filmen og skuespillerne
[rediger | rediger kilde]Den ble spilt inn i begynnelsen av 1976.
Sannsynligvis ble filmen på grunn av Jean Sebergs medvirkning også vist i USA påfølgende år med tittelen The Wild Duck.
For DDR-skuespilleren Martin Flörchinger var det den første filmen siden han flyttet til Vest-Tyskland i 1976. For den amerikanske filmstjernen Jean Seberg, som bodde og arbeidet i Europa, ble Gina Ekdahl hennes siste fullførte filmrolle.
Handling
[rediger | rediger kilde]Konsul Werles sønn, Gregers, vender tilbake til barndomshjemmet etter et langt fravær. I et selskap, som hans far holder, får han vite at konsul Werle rundhåndet hadde understøttet familien Ekdahl. Gregers, som har tatt med seg sin ungdomsvenn Hjalmar Ekdahl, vet også hvorfor: Konsulen hadde trukket gamle Ekdahl inn i en affære og ruinert ham. Dessuten hadde han hatt et forhold med hans kone. Derfor utelukker ikke Gregers at lille søte Hedvig Ekdahl ikke er datteren til Hjalmar, men til hans far - og at hun således er hans halvsøster.
Kvalm av farens oppførsel drar Gregers til Ekdahls for å få dem til å åpne øynene. Han vil avsløre sine mistanker til Hjalmar og bryte med sin egen far, men Ekdahls vil ikke vite noe av disse uttalelsene. De vil beholde sin uvanlige livsinnstilling. Hjalmar viser seg ved nærmere ettersyn å være både livssvak og livsudyktig. Familien blir nesten utelukkende forsørget av den flittige enkefruen Gina Ekdahl. Hjalmar fortaper seg i sine dagdrømmer, sitt dyrehold, deriblant en tam villand, og sine «oppfinnelser», som antar stadig mer skurrille og absurde former.
Når konsul Werle kommer innom en dag for å overtale sønnen sin til å komme hjem, bryter Gregers helt med ham. Han vil nå at Hjalmar Ekdahl skal fortelle hele sannheten, men blir avholdt fra å gjøre dette på grunn av etterprøvbare argumenter fra Gina og doktor Relling. Mer og mer framstår Hjalmars livsløgner som viktige for hans overlevelse. Til slutt kommer det til et drama med dødelig utfall.
Rolleliste
[rediger | rediger kilde]- Bruno Ganz - Gregers Werle
- Peter Kern - Hjalmar Ekdal
- Anne Bennent - Hedvig Ekdal, Hjalmars datter
- Jean Seberg - Gina Ekdal, Hjalmars hustru
- Heinz Bennent - Dr. Relling
- Martin Flörchinger - Den gamle Ekdal
- Heinz Moog - Konsul Werle
- Sonja Sutter - Fru Sörby
- Robert Werner - Molvik
- Guido Wieland - Petersen
- Anton Duschek - Graberg
- Uwe Falkenbach - Den flintskallede
- Erich Aberle - Den tykke
- Bruno Thost - Den nærsynte
Anmeldelser
[rediger | rediger kilde]I Lexikon des Internationalen Films står det: «Håndverksmessig dyktig Ibsen-filmatisering av H.W. Geißendörfer, atmosfærisk tett og skuespillmessig severdig, men her og der påfallende glatt og sterilt».[1]
Hellmuth Karasek fra Der Spiegel vurderte filmatiseringen ut fra aspektet til forbundsdagsvalget i 1976. I hans anmeldelse den 20. september 1976 står det på side 215: «Når Ibsens dramaer fra den realistiske perioden er fanfarer (for kvinnefrigjøring, mot de råtne Samfundets støtter, mot de politiske og private livsløgnene, så virker den senere Vildanden i beste fall som en dempet trompet, et bønneskrift for den dumme formålsløse subbingen rundt mot den nye idealiseringen. Geißendörfer har med Die Wildenten tilsynelatende filmet den nyeste stemnningen i Vesten, nostalgi, en grunn til - ikke bare å velge CDU, men nettopp denne Ibsen? [...] Dog unngår Geißendörfers skjønne, rolig og presise skuespillerfilm slike parallell-kortslutninger ved at han - i motsetning til teateret - kan gjøre en virkelig tolvåring (fri for enhver barnekitsch, rørende Anne Bennent) til egentlig heltinne, men også til et virkelig offer i sin film. Og denne jenta er med sitt forløyne/sløve, loslitte/idylliske barndomshjem like beseiret som verdensforbedreren Werles hyklerske kjærlighet (som Ibsen ikke kritiserer reformiveren til), men det faktum at denne reformiveren foregår moralsk istedenfor økonomisk. Bruno Ganz spiller derfor ikke bare knølen, som drukner sine egne svakheter og hemninger med puritanske krav til sine ofre - han spiller også (og dette er hans tragedie) den eneste som elsker den lille Ekdahl: inderlig som en bedre fremtid».[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Klaus Brüne (Red.): Lexikon des Films, Band 9. Reinbek bei Hamburg 1987, S. 4315
- ^ Blinde Zukunft i Der Spiegel Nr. 39 - 1976
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Die Wildente på Internet Movie Database
- (sv) Die Wildente i Svensk Filmdatabas
- (en) Die Wildente på AllMovie
- (nl) Die Wildente på MovieMeter
- (de) Die Wildente på filmportal.de
- (en) Die Wildente på Turner Classic Movies
- (en) Die Wildente på The Movie Database – film
