Viola bastarda er et strykeinstrument i bassregisteret som var i aktiv bruk på 1500- og 1600-tallet. Det har likheter med viola da gamba, men har en lengre resonanskasse.
Instrumentet var konstruert for å spille svært virtuose komposisjoner med stor grad av improvisasjon i en stil som også ble kalt viola bastarda. Kjennetegn ved denne stilen var at en polyfon komposisjon ble redusert til én linje, samtidig som den originale komposisjonens spennvidde ble beholdt. Musikeren la til variasjoner, improvisasjoner og ny kontrapunkt. Stilens hadde sitt høydepunkt i Italia tiårene rundt århundreskiftet 1500- 1600-tallet. Francesco Rognoni, en betydningsfull komponist av variasjonsverk, uttrykte at selv om det var mulig å spille viola bastarda-teknikker på en rekke instrumenter, som orgel, lutt og harpe, var det gambe som var denne teknikkens «dronning» på grunn av instrumentets fleksibilitet og store spennvidde. Rognoni skriver at standardstørrelsen på en viola bastarda lå mellom tenorgambe og violone (bassgambe), noe som betyr at instrumentet kan være beslektet med den engelske division viol.
Michael Praetorius grunngav navnet med at instrumentet var «en blanding [bastard] av alle stemmer siden den ikke var bundet til én stemme alene, …»[1]