Wilhelm Mannhardt

Wilhelm Mannhardt
Født		26. mars 1831[1][2] Friedrichstadt[3]
Død		25. des. 1880[1][2] (49 år) Gdańsk[4]
Beskjeftigelse		Antropolog, bibliotekar, sosiolog, folklorist, religionsviter, germanist
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Wilhelm Mannhardt på Commons

Wilhelm Emmanuel Johann Mannhardt (født 26. mars 1831 i Friedrichstadt i hertugdømmet Slesvig, død 25. desember 1880 i Eider i Danzig) var en tysk folklorist, mytolog, bibliotekar og folkeminnesamler.

Oppvekst og utdannelse

Mannhardt ble født i Slesvig. I femårsalderen flyttet han med sine foreldre til havnebyen Danzig (nå: Gdańsk), hvor faren, som var mennonittprest, fikk en stilling predikant. Her var det at gutten vokste opp. Alt i barndommen var han plaget av ryggproblemer, komplikasjoner med hjertet og astma. Dette var alle sykdommer han i varierende grad led av hele livet igjennom. Mannhardt var kortvokst og svak, og lå derfor ofte i månedsvis i strekk til sengs.

I perioden 1842 til 1851 gikk han på gymnasium, men måtte på grunn av sykdom stadig motta privatundervisning. Det var også nå han tok til å interessere seg for folkelige tradisjoner, noe hans Urgroßmutter og mors sans for fortellinger sterkt bidro til. Han fattet også levende interesse for verdenslitteraturens store mytefortellinger; Odysseen, Edda, Nibelungenkvadet og Ossian, liksom han også lot seg begeistre over brødrene Grimms Mythologie. Dermed satte han allerede som gymnasiast i gang med å samle hva han mente var «heidnische Alterthümer», og noterte seg bøndenes muntlig meddelte kunnskaper og tanker.

Påsken 1851 ble Wilhelm Mannhardt innskrevet som student ved Humboldt-Universität zu Berlin. Her studerte han under Jakob Grimm og tok fagene germanske språk, sanskrit og historie. To år senere skiftet han universitet og ble student i Tübingen, hvor han i 1854 med en avhandling over gammeltyske kongsnavn promoverte til den filosofiske doktorgrad.

Siden studietiden i Berlin regnet han seg selv som elev av Jacob Grimm, og han sto nå i direkte vitenskapelig ledtog både med den store nestoren i tysk folkloristikk, og andre betydningsfulle forskere som Karl Müllenhoff, Karl Simrock, Ernst Moritz Arndt og Johann Ludwig Uhland. I 1853 ble Mannhardt kamerat med mytologen Johann Wilhelm Wolf, og publiserte flere artikler i meningsfellens Zeitschrift für deutsche Mythologie und Sittenkunde. Da vennen brått døde i 1855 trådte Mannhardt selv inn i rollen som utgiver. Han fungerte som tidsskriftets redaktør frem til i 1859.

I tidsskriftet var det ikke bare arbeider over tyske gjenstander og folkeminner som fant plass, men også Varulvtro og vampyrmyter. Ved siden av hadde Mannhardt litt inntekter av å være huslærer hos borgerlige og adelige familier i Berlin og Schleswig.

Vitenskapelige arbeider

Mannhardts debutarbeid Germanische Mythen ble publisert i 1858. Selv fagmiljøet lot seg forvirre av hans komplekse tankebaner i dette verk, noe som utvilsom hindret utgivelsen av det påtenkte neste bind. Likevel vakte hans ideer om Bildungsbürgertum stor oppmerksomhet. Også hans fremstilling av den nordiske gudeverdenen i Götterwelt der deutschen und nordischen Völker (1860) var skrevet rett inn i den rådende mytologiske skoleretning innenfor tysk folkloristikk, der han komparerte og sammenstilte den europeiske gudeverden med den indiske.1860. Heller ikke dette verket opplevde mer enn begrenset interesse, slik det ble med utgivelsen av kun denne første delen av verket.

I vintersemesteret 1859/60 opptrådte Mannhardt som privatdosent i tysk mytologi ved Universitetet i Halle. Men problemene sto i kø. I tillegg til astma, svakt hjerte og dårlig rygg, førte også en øyesykdom til at han over lengre perioder måtte holde seg borte fra skrivebordet. Desto mer tid fikk han til å tenke og filosofere over mulige sammenhenger mellom samtidens skikker og førhistoriske atferd.

Da det ikke fantes utsikter til å få noe ordinært professorat, reiste Mannhardt i 1862 like godt hjem til foreldre i Gdańsk. Her ble han i 1863 bibliotekar ved Danziger Stadtbibliothek, en stilling som inntil hans død skulle bli hans hovedbeskjeftigelse. Samme år kom en publikasjon der han viet seg til den politiske virkelighet. Påvirket av den rådende krigshissing i forkant av den Schleswig-holsteinske krig, reiste han spørsmålet og argumenterte for sine synspunkter vedrørende retten til å vegre seg mot såkalt forsvarstjeneste.

Til en viss grad talte vel også Mannhardts skrantende helse for at han valgte å reise og bosette seg i foreldrehjemmet i Gdańsk. Ved utstrakt lesning kom han i de følgende år under sterk påvirkning av engelskmannen Edward Burnett Tylor. Mannhardt innførte nå animistiske forklaringsmodeller i sin forskning.

I denne perioden, mens han var bibliotekar, skrev han bøkene om Roggenwolf und Roggenhund (1865) = «Rugulv og rughund» og Die Korndämonen (1868) = «Kornvettene», hvor han i likhet med i sitt hovedverk Wald- und Feldkulte (2 bd, 1875-77), spesielt fokuserte på grøderiksdomsguden; på ritualene knyttet til skogen (Waldkulte) og til jordbruket (Feldkulte).

Wilhelm Mannhardt mente at samtidens folketradisjoner og –skikker bar i seg vitnesbyrd om fortidig, hedensk gudstro. Ettersom mytene, på romantisk vis, ble ansett for å være produkter av den diktende folkeånd var opprinnelseskarakteren nedfelt og bevart i de mytiske elementer. Og enda mer uforanderlige enn mytene var skikkene, som ifølge Mannhardt, ble praktisert uten at de på samme måte var gjort til gjenstand for refleksjon og glemsel i form av de nedbrytende prosesser som gjennom hukommelsen virket så forstyrrende inn på all episk gjengivelse av fortidig tradisjonsstoff.

Distribusjon av spørrelister

Gjennom påvirkning fra Müllenhof begynte Mannhardt systematisk innsamling og arkivering av alt som kunne henføres til mytisk praksis i området Ackerbau. For å motta store mengder informasjon fant han det nødvendig å benytte seg av spørrelister. Spørreboka, omtalt som die Fragebögen, inneholdt 35 spørsmål. På omslaget står det: «Bitte an alle Freunde des Volkslebens, über die alten agrarischen Gebräuche und Erntesitten Erkundigungen einzuziehen. Danzig (Gdansk) 1865».

Spørrelisten ble i 1865 distribuert i 150.000 eksemplarer i Tyskland og de tilgrensende land. De tidligste resultater av besvarelsene ble offentliggjort i 1867. Først i 1920-årene så et korresponderende prosjekt dagens lys gjennom det encyklopediske Atlas der deutschen Volkskunde.

Spørsmålene var særlig rettet mot skolelærere, prester og soldater fra regionen, og Mannhardt reiste selv rundt i de nordlige og østlige deler av området for å gjøre intervjuer. Til tross for sine kroppslige vanskeligheter fremsto Mannhardt en ivrig samler av sagn og myter. Han opptrådte så å si som folklorist og religionforsker i samme person. De rikholdige materialsamlingene er selv i dag fremdeles ikke fullt ut undersøkt og tømt for ukjent informasjon.

Hans arbeider over den baltiske gudeverden ble utgitt først i 1936, og viste seg selv for fagmiljøet som en åpenbaring, fordi Mannhardts språklige kunnskaper ga stoffet en originalt fortrinn. Han var godt inne i både baltiske språk og russisk.^[5]

Mannhardt besøkte selv Norge, Sverige og Nederland. Han var også i Baltikum og Russland med sine spørrelister. Dessuten fikk han distribuert spørsmålene i de okkuperte danske områdene etter krigen i 1864, Bayern, Østerrike og Frankrike. Det prøyssiske kulturministerium finansierte arbeidet med å fordele listene, men beløpet rakk likevel ikke til å dekke kostnadene forbundet med forskningen og etterarbeidet.

Mannhardt var en pioner innenfor den komparative metode, særlig når det gjaldt studier av nordisk (nordeuropeisk) og baltisk mytologi.

Mannhardtismen i Norden

Sin største betydning for nordisk folkloristikk vant han utvilsomt gjennom sine spørrelister. I Norge var det spesielt Sophus Bugge som tok seg av distribusjonen av disse listene, og en av de mest aktive samlerne i Norge var skolelæreren Johan Theodor Storaker. Det materialet som Storaker samlet ble senere utgitt av Nils Lid i sju bind i Norsk Folkeminnelags skriftserie, og i et eget festskrift samme serie, viet Mannhardt på hundreårsdagen for hans fødsel. Spørrelistene med alt undersøkelsesmateriale finnes i Tyskland. Den svenske folkloristen Carl-Herman Tillhagen har karakterisert mannhardtismen som den en av de ”betydelsefullaste inom 1800-talets folklivsforskning”, og påpeker at ”De öppnade nya vägar till förståelsen av folkföreställningarna och gav incitament till många nya undersökningar.^[6]

Mannhardt besøkte selv Norge, Sverige og Nederland. Han var også i Baltikum og Russland med sine spørrelister. Dessuten fikk han distribuert spørsmålene i de okkuperte danske områdene etter krigen i 1864, Bayern, Østerrike og Frankrike. Det prøyssiske kulturministerium finansierte arbeidet med å fordele listene, men beløpet rakk likevel ikke til å dekke kostnadene forbundet med forskningen og etterarbeidet.

Mannhardt var en pioner innenfor den komparative metode, særlig når det gjaldt studier av nordisk (nordeuropeisk) og baltisk mytologi.

James George Frazer ga i storverket The Golden Bough (1922) kreditt til Mannhardt for hans «solar theories». Mannhardt døde av et hjerteattakk første juledag i 1880.

Senere kritiske synspunkter

Den mytiske tanke mente han var basert på en enkel hverdagsfilosofi, hvor mennesket nærmest av de gåtefulle omgivelser ble fokusert på naturfenomen, solas gang over himmelen, skiftende årstider, morgenrøden, osv.. Så langt ble den tyske «Mythologishe Schule» drevet som historisk og religionshistorisk metode at filologen Moritz Haupt i frustrasjon utbrøt: Det finnes snart ikke den røde hane eller geitebukk i dette land som ikke kunne risikere å bli gjort til germansk guddom.

Teoriene har senere vært gjenstand for kraftig kritikk, og har blitt beskyldt for å være basert å på virkelighetsfjern skrivebordsforskning, basert på livlig fantasi, og belemret med et svært tynt empirisk grunnlag og totalt fravær historiske fakta.

I Norge var det særlig Nils Lid og Kjell Bondevik som begge knyttet sin forskning an til Wilhelm Mannhardts lære.

Bibliografi

• (Sm.m. J.W. Wolf): Beiträge zur deutschen Mythologie. 2 bind. Göttingen 1852-57.
• Wato (s. 295-329). Zeitschrift für deutsche Mythologie, 1854.
• «Frô-Donar» (s. 86-107). Zeitschrift für deutsche Mythologi. 1856.
• De nominibus Germanorum propriis quae ad regnum referuntur, observationis specimen. Berlin 1857. (phil. Diss.)
• Germanische Mythen. Forschungen. Schneider. Berlin 1858. [Inntredelsesskrift.]
• „Über Vampirismus“ (s. 259-282). Zeitschrift für deutsche Mythologie und Sittenkunde 4 1859.
• Die Götter der deutschen und nordischen Völker : eine Darstellung. Die Götterwelt der deutschen und nordischen Völker. 1. Teil. Heinrich Schindler. Berlin 1860. [Dette var alt som utkom.]
• Die Wehrfreiheit der altpreußischen Mennoniten. Denkschrift. Marienburg 1863.
• Roggenwolf und Roggenhund. Beitrag zur germanischen Sittenkunde. Danzig 1865; 2. verm. Aufl. Danzig 1866.
• Weihnachtsblythen in Sitte und Sage. Berlin 1868.
• Die Korndämonen. Beitrag zur germanischen Sittenkunde. Dymmler. Berlin 1868.
• Letto-Preussische Goetterlehre. 1870.
• Klytia. Sammlung gemeinverständlicher wissenschaftlicher Vorträge Heft 239. Berlin 1875.
• Wald- und Feldkulte. Bd 1: Der Baumkultus der Germanen und ihrer Nachbarstämme mythologische Untersuchungen. Berlin 1875. [Ble gjenopptrykt av W. Heuschkel i Berlin 1904 og ved Wissenschaftliche Buchgesellschaft. Darmstadt 1963.]
• Wald- und Feldkulte. Gebrüder Borntraeger. 1875-77. (2. Aufl. gjenopptrykt av W. Heuschkel) Tübner. Strassburg 1904 u. Berlin 1905.
  • Der Baumkultus der Germanen und ihrer Nachbarstämme mythologische Untersuchungen. B1.
  • Antike Wald- und Feldkulte aus nordeuropäischer Überlieferung erläutert. B2.
• Die praktischen Folgen des Aberglaubens mit besonderer Berücksichtigung der Provinz Preußen. Deutsche Zeit- und Streitfragen VII.97. Berlin 1878.

Post mortem:

• Gedichte. Mit einer Lebensskizze des Dichters. Danzig 1881.
• Mythologische Forschungen. Aus dem Nachlasse herausgegeben von Hermann Patzig. Quellen und Forschungen zur Sprach- und Culturgeschichte der germanischen Völker H. 51. Karl J. Trübner. Strassburg 1884. [Mit Vorreden von Karl Müllenhoff und Wilhelm Scherer. Faksimileutg. Hildesheim : Georg Olms. 1998. ISBN 3-487-10666-3]
• Letto-Preußische Götterlehre. / Latviešu-Prūšu mitologija. Latviešu literāriskās biedrības magazīna XXI. Lettisch-Literarische Gesellschaft. Riga 1936 (ND 1971).
• (sm.m. Jan Ignaz Hanush): Über Vampirismus. Leipzig 2004.

Referanser

1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w63f6fzf, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
5. Latvisk mytologi. [1]
6. Carl-Herman Tillhagen: Våra folkminnen. 1999, s. 89.

Kilder

• Nils Lid: «Wilhelm Mannhardt og hans nyskaping av den folkloristiske metoden». Syn og segn. Oslo 1925.
• C.W. von Sydow: Wilhelm Mannhardt und sein Briefwechsel mit Gunnar Olof Hyltén-Cavallius (s. 44-66). Særtrykk av: Vetenskaps-societeten i Lund, Årsbok 1931. C.W.K. Gleerup. Lund 1931.
• Nils Lid: Wilhelm Mannhardt og hans samling av norske folkeminne. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 24. Oslo 1931. [Originalmaterialet finnes i Deutsche Staatsbibliothek (tidligere Preussische Staatsbibliothek), Berlin.]
• August F. Schmidt: Wilhelm Mannhardt og Danmark (s. 42-48). Særtryk af Danske studier. 1931.
• Leander Petzoldt: Dämonenfurcht und Gottvertrauen. Zur Geschichte und Erforschung unserer Volkssagen. Darmstadt 1989. (S. 48-51.)
• Karl Scheuermann, Wilhelm Mannhardt. Seine Bedeutung für die vergleichende Religionsforschung. Gießen 1933 (phil. Diss.).
• Svensk uppslagsbok, 18 (1934)
• Carl-Herman Tillhagen: Våra folkminnen. (1999)
• Ingeborg Weber-Kellermann: Erntebrauch in der ländlichen Arbeitswelt des 19. Jahrhunderts. Auf Grund der Mannhardt-Befragung in Deutschland von 1865. Marburg 1965. (phil. Diss.)

Eksterne lenker

• (de) Verk av og om Wilhelm Mannhardt i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• (de) «Wilhelm Mannhardt». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 20, Duncker & Humblot, Leipzig 1884, s. 203.